Verdidebatt

Kristus er mann – i går og i dag og til evig tid

Inkarnasjonen forplikter. Presten er en tjener, men i offerhandlingen representerer han Kristus.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er en objektiv sakramental realitet som ingen alternative teorier kan oppheve. Tvert imot er det grunnlaget for alle andre teorier.

Jeanne Wreden skriver i Vårt Land 9. juli at mine innvendinger mot kvinnelige katolske prester er av «psykologisk karakter og ikke teologisk.» Kommentaren er et tegn på at debatten går på tomgang. Wreden og jeg blir ikke enige, og hun blir ikke enig med Den katolske Kirke. Jeg kan bare forsøke å vise litt mer av hva uenigheten bunner i.

Noe av det dreier seg om en misforståelse over hva ordet "ontologisk" betyr. Å si at kjønnsforskjellen er ontologisk, går ikke på bekostning av det ontologiske likeverdet mellom mann og kvinne som skapt i Guds bilde. Tvert imot forutsetter den et slikt likeverd. Johannes Paul II skriver i sitt brev til kvinner (1995) at komplementariteten mellom kjønnene ikke bare er "fysisk og psykologisk," men "ontologisk": "Det er bare gjennom dualiteten mellom det "maskuline" og "feminine" at det "menneskelige" finner sin fulle realisering" (7). Dette er klart ut fra skapelsesberetningen i Første Mosebok. Gud lager en hjelper for mannen, nemlig kvinnen, som kompletterer dem begge. De blir hverandres hjelpere og tjenere, og bare sammen kan de være "fruktbare" – både biologisk og åndelig. Første del av onsdagsaudiensene som kalles for kroppens teologi, er en utvidet meditasjon over denne realiteten. I brevet fra 1995 understreker Johannes Paul II at kjønnskomplementariteten forutsetter ontologisk likeverd, men at "[forholdet mellom] mann og kvinne er uttrykk hverken for en statisk og ensrettende likhet eller en uoverstigelig og uunngåelig konflikt [min uth.]" (8).

Sunn fornuft

Hvert menneske, både mann og kvinne, er skapt i Guds bilde. Det er den «eneste skapning som er skapt for sin egen skyld,» og mennesket «kan ikke virkelig finne seg selv uten ved å gi seg selv som en gave« (10; jf. Gaudium et Spes 24). Johannes Paul II forstår Maria som det ypperste eksempel på et menneske som er i stand til å gi seg selv på denne måten, som på samme tid er selvutgivende og fruktbar. I så måte er hun også modell for presten, som er "åndelig far" for de mennesker Gud har kalt ham til å tjene.

Kjernen i katolsk antropologi er altså at mennesket skal gi seg selv (jf. Rom 12,1). Det er et offer og en tjeneste som åpenbart tar ulike former avhengig av hvem man er, hvilke personlige forutsetninger man har, og hvilken rolle man har i familien, samfunnet og Kirken. Siden vårt kjønn er en objektiv realitet, er det med på å forme rollene vi innehar. Det mest selvinnlysende er at kvinne er mor og en mann er far – men det gjelder også andre roller. Som Johannes Paul II skriver, er denne ulikheten ikke diskriminerende overfor kvinner så lenge «den ikke er resultatet av en vilkårlig bestemmelse, men er et uttrykk for det som er spesifikt mannlig og kvinnelig» (11). Det betyr at det ikke er urettmessig diskriminerende å si at kvinner har en naturlig tilbøyelighet til og et talent for omsorgsyrker, eller at menn oftest blir gode ingeniører. All verdens ideologisk snakk og kvoteringspolitikk kan ikke endre på dette, og det begynner heldigvis å gå opp for stadig flere ideologitrette moderne mennesker: At det er lov å lite på «sunn fornuft» i møte med imperialistisk kjønnsideologi.

Politisk likestilling

Wredens måte å tenke om komplementaritet minner på sin måte litt om politisk styrt kvotering og likestilling. Hennes argument handler om Marias «Kristus-representasjon.» Derfor må kvinner representere Kristus den dag i dag — ved å få lov til å være prester. Dermed anerkjenner hun implisitt at mannens kjønn er et vesentlig kriterium for deltagelse i det ordinerte presteskapet.

Men Maria representerer ikke Kristus på korset. Det er Kristus som representerer Kristus på korset. Vi kan ikke gjøre Kristus til mann og kvinne for å oppfylle et menneskelig behov for å være prest. Han ble inkarnert som mann. Det betyr ikke at han dermed introduserte noen ny konflikt mellom mann og kvinne. Alle er ett i Kristus gjennom dåpen – men presten opptrer i Kristi person på en måte som tar den inkarnatoriske virkeligheten på alvor. Vi mennesker er mer enn et hode med en rekke ideer, vi er også kropp. Prestens Kristus-representasjon handler også om å ta menneskekroppen på alvor.

Et viktig teologisk utgangspunkt for at det er menn som er prester, er at mannen representerer Kristus som Brudgom, som ofrer seg selv for Kirken, Bruden. Det er et bilde Kristus anvender flere ganger om seg selv i evangeliene. Men så er det også noe mer enn et bilde, for dette forholdet blir realisert og konkretisert gjennom Kristi jordiske liv, og på en særlig måte på Golgata. Brud/brudgom-metaforikken er ingen luftig teologisk metafor, nettopp på grunn av inkarnasjonen. Den gjør Kristus til sann Brudgom, og Kirken til sann Brud.

Grunnlaget

Den katolske Kirke forstår verden sakramentalt og konkret, med utgangspunkt i inkarnasjonen og i menneskets fornuft. Inkarnasjonen forplikter. Presten er en tjener, men i offerhandlingen representerer han Kristus. Det er en objektiv sakramental realitet som ingen alternative teorier kan oppheve. Tvert imot er det grunnlaget for alle andre teorier.

Det samme er Jesu utvelgelse av menn til apostler, som Wreden avfeier som «absurd.» Det er ikke absurd, men helt sentralt. Og dersom vi selektivt ser bort fra vesentlige sannheter i Skriften og Tradisjonen, hva sitter vi da igjen med? Ingenting som ligner den katolske tro.

Ikke teologisk

Wreden skriver til slutt om «2000 år med vanstyre» som indikerer at «menn ikke i tilstrekkelig grad besitter den åndelige kompetanse som kreves for å styre Kirken alene.» Det er en påstand jeg skal unnlate å karakterisere. Et teologisk argument er det i alle fall ikke.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt