Spaltist Merete Thomassen

Førsteamanuensis

Tingenes iboende dynamikk

Så lenge ikke kvinner nevnes og anerkjennes for sitt faglige arbeid, forsvinner vi bak fotnotenes og usynlighetenes slør.

Publisert: 9. jul 2019  /  724 visninger.

For femten år siden satt jeg på toget fra Uppsala til Oslo. Ved siden av meg satt en vennlig eldre mann. Vi kom raskt i prat.

Han var en norsk pensjonert akademiker med doktorgrad fra Uppsala Universitet og var på hjemvei etter en konferanse der. Han hadde levd et aktivt akademisk liv og hadde flere bokutgivelser bak seg.

Vi snakka om hverandres fagområder og kom etter hvert inn på mer personlige forhold som familieliv. Han hadde kone og voksne barn, og han fortalte hva barna hadde drevet det til i livet.

«Andre måter»

«Men kona di, da?» spurte jeg. «Hva har hun jobba med?» Mannen fortalte stolt at hun var en svært intelligent og dyktig kvinne med høy utdanning. Naturligvis hadde hun hatt hendene fulle i alle år med hus, hjem og barn, forklarte han meg.

Men hun hadde også fått brukt evnene sine på andre måter: «Min kone har vært sekretær for alle mine bokprosjekter. Hun har funnet frem materiale, systematisert det og tilrettelagt analysene på uvurderlige måter».

Jeg tok sats. Jeg kom rett fra en veiledningsøkt med Anne-Louise Eriksson på min egen doktoravhandling om kjønn, språk og makt, der synliggjøring av kvinner var en viktig tematikk. «Ja, da står hun naturligvis oppført som medforfatter, da?» sa jeg.

Han svarte: «Nei, det gjør hun ikke. Men jeg har naturligvis takket henne i forordet i alle bøkene mine».

Det gjentar seg

Opplevelsen på toget fra Uppsala framstår kanskje som anakronistisk, men den er dessverre ikke det. I dag er mange kvinner professorer selv, eller langtkomne i egne akademiske karrierer.

Likevel gjentar det samme seg: Faglig dyktige kvinner nedlegger utallige arbeidstimer i innsamling av faglig materiale, tilrettelegger, analyserer, gjør både grovarbeid og finpuss. Likevel avspises de med et paternalistisk takk i et forord eller etterord, henvises til en fotnote ingen ser, eller nevnes ikke i det hele tatt.

«Kunnskapstyveri»

I vår foretok Morgenbladet en skandaløs avsløring av kildebruken til forfatteren Hugo Lauritz Jensen som har skrevet «En samisk verdenshistorie». Bokanmelder Bernhard Ellefsen påviste at store deler av boka besto av reine sammendrag av forskninga til Cathrine Baglo.

Selv om Baglo var referert i en rekke fotnoter, mente Ellefsen at det var så grovt at han kalte det «et kunnskapstyveri».

Jensen svarte på en måte som minna stygt om den eldre akademikeren jeg møtte på toget fra Uppsala: Han var «begeistret inspirert», og han hadde selvsagt kreditert henne i notene. Heldigvis var det denne gangen en våken anmelder som så hvor graverende dette var. Det skjer dessverre bare en brøkdel av gangene.

Igjen og igjen

Historien er full av liknende eksempler. Sabina Spielrein var en begava ung kvinne som ble kjent med Carl Gustav Jung i Sveits, og som seinere kom i kontakt med Sigmund Freud. Det finnes skriftlige kilder på at hun har vært tidlig ute med å utvikle det faglige grunnlaget for evolusjonspsykologien og teorien om destruksjonsdriften.

Freud ga henne en faderlig, men nokså usynlig anerkjennelse. Jung ga henne ingenting.

Mileva Maric var gift med Albert Einstein, mannen som fikk Nobelprisen for relativitetsteorien, i 18 år. Hun var fysiker og en langt mer begava matematiker enn Einstein. Mye tyder på at det var hun som knakk relativitetsteorien. Gjemt, glemt, borte.

Hadde dette bare vært historie, kunne vi smilt av det. Men det skjer igjen og igjen. Det er noe ved tingenes iboende dynamikk. Så lenge ikke kvinner nevnes og anerkjennes aktivt og ustanselig for sitt faglige arbeid, forsvinner vi bak fotnotenes og usynlighetenes slør.

Når samfunnet fortsetter å bare referere til mannlige forskere, reproduseres forestillinga om at det bare er menn som har frambragt kunnskap. Hvis ikke mannlige forskere selv tar ansvar, må andre ta det.

Jeg har pålagt meg selv å ikke skrive en eneste tekst uten å grave dypt for å finne kvinnelige forskere som har sagt de kjente tinga like godt som mannlige. Alt tyder på at dette er noe flere enn meg burde pålegge seg selv.

LES OGSÅ: – Det har kommet til et punkt der grensen er nådd, sier Thomassen. – Løgnaktig, svarer Lomheim.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
22 dager siden / 8276 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
23 dager siden / 6230 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
17 dager siden / 3343 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
12 dager siden / 2601 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
20 dager siden / 2139 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
8 dager siden / 1920 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
10 dager siden / 1694 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
6 dager siden / 1641 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
6 dager siden / 1521 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere