Stopp korrupsjonen – ikke bistanden

Korrupsjon er en av årsakene til fattigdom. Derfor er det selvsagt at vi som arbeider i en organisasjon som har som formål å bidra til å utrydde verdens fattigdom, selv har nulltoleranse mot korrupsjon i vårt arbeid.

I to innlegg i Klassekampen og Verdidebatt den siste uken har henholdsvis tidligere styreleder Dagrun Eriksen og generalsekretær Hjalmar Bø i paraplyorganisasjonen Digni problematisert ­Norads prinsipper og håndtering av antikorrupsjons­utfordringene.

Viktig prinsipp

Bø skriver blant annet at han håper at nulltoleranseprinsippet blir gjenstand for evaluering. Eriksen skriver at målet med nulltoleransen ikke er korrupsjonsbekjempelse, men å renvaske norsk bistand «slik at statsråden (kan) stå rakrygget i Stortinget og garantere for at her er alt i skjønneste orden».

Vi mener at nulltoleranseprinsippet er viktig. Det er selvsagt at vi ikke skal tolerere korrupsjon. Som bistandsorganisasjon står vi heller ikke først og fremst ansvarlig overfor Stortinget, men overfor de som mottar vår bistand, de mange enkeltpersonene og bedriftene som støtter vårt arbeid, men selvsagt også overfor norske skattebetalere som via Norad også finansierer vårt arbeid. Nulltoleranse som prinsipp er viktig, fordi vi må gjøre vårt ­ytterste for at innsamlede og bevilgede midler når frem til de mange enkeltmenneskene som er mottakere av bistanden. Det er også i seg selv viktig for å opprettholde legitimiteten til bistandsarbeidet.

Problematisk regime

Vi er samtidig svært enige med Eriksen og Bø om at det er store utfordringer med hvordan Norads praktiske håndtering av antikorrupsjonsarbeidet fungerer. At alle midler til programmer blir frosset før det er oppnådd konklusjon i saker der det meldes om et mulig mislighold, kan i ytterste fall føre til at barn ikke får fullført den skolegangen de startet på og må slutte på skolen midt i året. I noen tilfeller viser det seg heldigvis i etterkant at det ikke var mislighold. Men likevel har midler til prosjektene blitt stoppet, noe som alene går ut over fattige menneskers hverdag. At Norad her anfører et regime hvor man nærmest uansett omfang av mistanke blir straffet lenge før man eventuelt blir dømt, er problematisk.

En annen problematisk side ved håndteringen til Norad, er at midler i prosjekter hvor man kan bevise mislighold må tilbakebetales til Norad uten at midlene igjen tilfaller formålet. Her savner vi en større bevissthet fra norske myndigheter på å sørge for at pengene faktisk skal komme frem til mennesker med behov for bistand.

Trenger debatt

Nulltoleranseprinsippet for korrupsjon og økonomisk mislighold må derfor bestå. Norads praktiske håndtering og oppfølgingen i saker hvor det er mistanke eller påvist mislighold, har derimot mange uheldige konsekvenser, og bør bli gjenstand for debatt.