Nominasjonskomitelistenes store svakhet – de vil bli kuppet.

Slikt risikerer ikke velgerne ved noe annet valg. Listene vil nemlig bli kuppet, slik de ble ved forrige valg. Det er svært lite som skal til for at et kupp skal lykkes.

I en kommentar til debatten mellom Erling Birkedal som representant for nominasjonskomiteenes lister, og Åpen folkekirke, med tittel 'Nominasjonskomitelistenes fortrinn', skriver Jostein Ådna (Verdidebatt 9.7.): «Dermed gir vi velgerne et godt grunnlag for å velge, f.eks. ved å gi ekstra stemme til personer de foretrekker.»

Ådna har rett i at grunnlaget foreligger, men unngår, liksom Birkedal og Harald Hegstad i tidligere innlegg, å gå inn på de videre konsekvenser av dette grunnlaget: at man, dersom man bruker nominasjonskomiteenes lister, risikerer å bidra til at kandidater man er sterkt uenige med, blir valgt. Slikt risikerer ikke velgerne ved noe annet valg. Listene vil nemlig bli kuppet, slik de ble ved forrige valg.

Konkret eksempel

Siden dette er litt krøkkete, la meg være konkret: I mitt eget bispedømme står det en rekke utmerkede kandidater på Nominasjonskomiteens liste. Jeg vet ikke noe særlig om dem, bortsett fra Hegstad. Det de skriver om hva de vil gjøre, er ikke så opplysende. Men når de forteller hvilke verv de har eller har hatt, får jeg konkrete opplysninger som sier en del. I så måte har jeg merket meg kandidat nr 2, som er leder i Kirkens bymisjon. Denne organisasjonen er noe av det aller beste vi har kirken, så jeg kunne la meg friste til å bruke den lista, og kumulere henne.

Samtidig vet jeg at Frimodig kirke vil anbefale kandidater. I Oslo (og Sør-Hålogaland) vil også Bønnelista gjøre det – denne gruppen stiller ikke egen liste i disse to bispedømmene. Foreløpig vet vi ikke hvem som blir anbefalt – og jeg begynner å frykte at Frimodig kirke ikke vil offentliggjøre det, men satse på mer skjulte aksjoner enn ved sist valg, da Levende folkekirke gikk offentlig ut med konkrete navn. Nå har følgende stått på de frimodiges hjemmeside i over en måned, uten ytterligere konkretisering: «Det er både legalt og naturlig å snakke sammen og dele tanker om hvilke kandidater som best representerer de verdier og visjoner som Frimodig Kirke er forpliktet på. Ved å engasjere oss kan vi bidra til å få et best mulig lederskap i kirken.»

Problematisk navneskifte

Dessuten har jeg regnet på resultatene av de levendes anbefalingsaksjon ved forrige valg. Da har jeg sett bort fra de to bispedømmer (Stavanger og Bjørgvin) hvor det bare forelå en enkelt liste, og hvor velgerne måtte kumulere dersom de skulle oppnå noe annet enn bare markere at de hadde deltatt i valget. Jeg har også sett bort fra Hamar og Borg, hvor det konservative flertall i Kirkerådets arbeidsutvalg tillot et ulovmessig navneskifte på nominasjonskomiteenes lister midt i valgprosessen (de kunne kalle seg Mangfoldig kirke), for øvrig initiert av blant annet Birkedal – dette kan har påvirket valgresultatet i disse bispedømmene. I Birkedals eget bispedømme ble for eksempel ikke bispedømmerådsformannen gjenvalgt.

I de 7 gjenværende bispedømmer er tallene slik: De som ble valgt fra nominasjonskomiteenes lister, og var anbefalt av Levende folkekirke, hadde i snitt kumuleringer fra hele 16 prosent av de som benyttet lista, det vil si ca hver sjette velger som benyttet lista. Tallet varierte fra 28 prosent for en kandidat i Agder, til 8 prosent (en kandidat i Møre). Etter dette kan man si at virkningen av å bli anbefalt var at man ble kumulert av 16 prosent.

Verdifull anbefaling

Som et sammenlikningsgrunnlag har jeg sett på hva som skjedde med listene fra Åpen folkekirke, hvor det ikke var anbefalingsaksjoner. Derfor kan kumuleringsatferden til ÅFs velgere sies å være uttrykk for en slags 'normal' kumuleringsatferd ved kirkelige valg. Da viser det seg at de som ble valgt fra disse listene, i snitt var blitt kumulert av bare 7 prosent eller ca en av fjorten velgerne som brukte denne lista, varierende fra 15 prosent (tre kandidater i hhv Agder, Oslo og Tunsberg) til 4 prosent (en kandidat i Nidaros og en i Tunsberg).

Samlet sett betyr dette at ved siste valg innebar det å bli anbefalt mer enn en dobling av kumuleringer, fra i snitt 7, til i snitt 16 prosent – eller kanskje bare en dobling, siden man vel ville blitt kumulert av noen få uansett. Mot denne bakgrunnen er det ikke uproblematisk at kandidater på nominasjonskomiteenes lister i sine annonser hevder at ingen er forhåndskumulert. Nei, ingen er kumulert, men anbefalingsaksjoner har samme virkning.

Anvendt på årets valg viser tallene at kandidater på nominasjonskomiteens lister som ikke blir anbefalt, kan regne med kumuleringer fra vesentlig mindre en 7 % av velgerne som bruker angjeldende liste; prosent-tallet 7 fremkom med utgangspunkt i kandidater som faktisk ble valgt, om enn fra en annen liste. De som blir anbefalt, kan regne med kumuleringer fra ca 16 % av velgerne.

Liten sjanse

Altså har min favorittkandidat liten sjanse til å bli valgt. Hvis jeg benytter nominasjonskomiteens liste, og kumulerer henne, vil jeg, ved å bruke lista, i praksis bidra til at de konservative kandidatene som blir anbefalt – og som vi kanskje ikke får vite hvem er før valgresultatet foreligger – blir valgt.

Tallene vil sikkert ikke bli de samme ved årets valg, siden situasjonen er mindre polarisert. Men hvis kumuleringer fra ca 7 prosent er det som skal til for å bli valgt fra en liste som ikke er kuppet, trenger man bare en eneste kumulering mer for å bli valgt fra en kuppet liste – det er svært lite som skal til for at et anbefalingskupp skal lykkes.

Verdiløs sperregrense

En slags sperregrense på individnivå, som ble innført ved den siste justering av valgreglene, at man må ha være kumulert av minst 5 prosent av velgerne for at kumuleringene skal telle, synes etter dette å være nokså verdiløs – de som ble valgt fra nominasjonskomiteenes lister, hadde tre ganger så mange kumuleringer.