Vi tåler det visst

Hva gjør vi med at 80 mennesker mistet livet utenfor Tunisia forrige uke, da båten deres veltet i håp om å nå Europa? Ikke hørt om det, sier du? Ulykken fikk lite medie­oppmerksomhet. Det var jo ingenting utenom det vanlige.

Vi har visst vent oss til at mennesker drukner i Middelhavet. Nå også i Rio Grande. At de dør uten annet å klamre seg til enn det tynnslitte håpet om et levelig liv.

Barn i bur

På grensa mellom Mexico og USA sitter nå tusenvis internert. Barn skilles fra foreldrene. Uavhengige inspektører slår alarm om elendige kår og torturliknende behandling. Barna stues sammen, får ikke dusje eller skifte, mangler tannbørste og såpe – og mest av alt, mamma og pappa. Trygghet.

Barnetegninger fra leirene viser at barna har en opplevelse av å sitte i bur. Bloggeren Beate Larsen Eiklid spør på Facebook om vi nå har tråkket over grenser som vi ikke har krysset i denne delen av verden siden 1945 – ved stilltiende å godta leirene på grensa. Systematisk umenneskelig behandling. Kan vi gå med på det i den såkalte frie verden?

Tåle så inderlig vel?

Det er lettere å riste på hodet over USA enn å ta tak i egne europeiske skampletter. Moria-leiren i Hellas blir ikke mindre akutt ettersom tiden går. Ombord på skipene som nektes å legge til i Lampedusa og Valletta står flyktningene tett i farlig hete. Og vi? Vi tåler det visst.

Ørkenvarmen setter norske barn med IS-foreldre i livsfare i al-Hol-leiren nord i Syria. Og her hjemme i Norge bråvåkner barn om natta av politi på døra, og deporteres til verdens farligste land. En systematisk strategi, som skapt for å påføre traumer. Brutaliteten ble særlig tydelig i Abbasi-familiens tilfelle. Men dette er blitt den nye normalen. Vi tåler det visst.

Hvordan havnet vi her? Innstramming for innstramming, i den «strenge, men rettferdige» asylpolitikkens navn. I skyggen av overskrifter om bompenger og sjamaner.

Skummel tilvenning

Vi mennesker har lett for ikke å merke gradvise endringer. Vi er litt for gode til å venne oss til. Ofte er det ikke før vi ser oss tilbake at vi oppdager at vi har flyttet grensene vel langt.

Heldigvis finnes kritiske, våkne og profetiske røster som sier ifra. De massive reaksjonene som kom da Abbasi-familien ble deportert, kan tyde på at strikken er strukket langt nå. At flere ser og spør: Var det virkelig hit vi ville?

Og da kan medborgerskapet vise seg på sitt beste: Når naboer, kommentatorer og politikere protesterer, frivillige hjelper til, advokater og leger krever en høyere etisk standard. Etter at mor Abbasi ble fraktet bevisstløs ut av landet, vil Rådet for legeetikk se på legens involvering i saken.

Språk og virkelighet

Også i USA sier helsearbeidere og grasrothelter ifra, og grenseleirene vekker debatt. Men noen protesterer mer på at Alexandria Ocasio-Cortez kalte dem konsentrasjonsleirer, enn på de uverdige forholdene der.

Historikerne gir henne rett: Selv om det ikke er utryddelsesleirer, som under holocaust, er dette konsentrasjonsleirer hvor mennesker som ikke er dømt for noe, holdes under forferdelige forhold, og hvor folk dør, oppsummerer Svein Egil Omdal.

Da Carola Rackete styrte Sea-Watch 3 i havn på Lampedusa, fortalte NRK.no først at hun ble arrestert for å ha prøvd å «senke» en politibåt. Senere, da hun ble løslatt, sto det at hun «dultet borti» den. To vidt forskjellige fortellinger, og det skjer ofte i migrasjonsdebatten: Fengsel eller mottakssenter? Gode hjelpere eller menneskesmuglere? Lykkejegere eller mennesker i nød?

Språket betyr mye for hvor grensene trekkes. Men vi kan ikke snakke bort lidelsen.

Grensevoktere

Trondheims ordfører Rita Ottervik kritiserer rådende politikk etter Abbasi- saken: «Hvis streken går her og denne familien er utenfor, må vi flytte streken.»

For grensene er ikke naturgitte, vi skaper dem. Det er vårt ansvar som sivilisert samfunn stadig å passe på hvor vi lar grensene gå.