Verdidebatt

En verdig død for alle

Norske kommuner burde formulere denne overskriften som et hovedmål.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi har ikke verdens beste helsevesen for de mest trengende, og situasjonen er trangere enn på lenge. I overkant av 40.000 mennesker dør i Norge hvert år, i alle aldre, av ulike årsaker og med ulik grad av lidelse og behov for lindring. De fleste dør på sykehjem, stadig færre dør i sykehus, noen fullfører livet i eget hjem.

Det er stor mangel på kompetanse, tverrfaglighet og palliativ kulturutvikling der de fleste dør, og flere bykommuner har altfor få døgnplasser. Vi har ­ytterst få tilrettelagte steder for døende­ mennesker, og langt færre hospice enn i de fleste av våre naboland.

Å lindre lidelse og dødsangst er et komplekst faglig, etisk, ­relasjonelt og eksistensielt tema. Utøvelsen av helhetlig lindring krever særlige handlingsrom og kompetent tverrfaglig samhandling. Svaret på «lidelsens gåte» finner vi ikke i smertebehandling alene, ei heller i aktiv dødshjelp, men i god helhetlig lindring og moden trøst både overfor pasient og nære pårørende.

Optimal lindring

Et hospice er langt mer enn et sykt menneske med sterke smerter og dødsangst i en seng. Hospice er et barmhjertighetens sted, med tilrettelagte tjenester for verdighet og ro nær døden. Når det siste stykke liv skal fullføres, er hver pasient «omgitt» av sitt hjem, sitt arbeid, sin familie, sine venner, sine ­interesser, gleder og sorger, håp og engstelser, tro og mening. Å kunne tilby optimal fysisk lindring, og å følge den enkeltes livsprosess helt frem til døden, er ofte som å delta i en komposisjon. Det ligger mye lindring i å kunne dele det som faktisk skjer med både voksne og barn. Også de fysiske rammer fremmer verdighet.

Det er bred faglig enighet om at hospiceideologien og de palliative prinsipper skal danne fundamentet for omsorgen ved livets slutt i Norge, men vi er ikke enige om hvilke organisatoriske modeller som skal til for å realisere disse føringer. De senere års utvikling har lært oss mye om hvor trangt det har blitt for helhetlig lindring både i sykehusenes markedsfokuserte behandlingskulturer og i kommunale pleie­kulturer som styres og presses i motsatt retning. I tillegg sier vår siste NOU 16/2017 «På liv og død» at vi fortsatt ikke bør åpne opp for hospiceenheter i Norge. Tross betydelig mangel på døgnplasser og kompetanse ­anbefales ikke tilrettelagte steder for mennesker med betydelige­ lidelser nær døden. Flertallet i utvalget begrunner sin motstand med at hospice er særomsorg.

Nytt hospice

I Midt-Norge har vi i flere år manglet minst 30 døgnplasser i og rundt Trondheim, et situasjonsbilde som ligner mange andre større byer. Ringvirkningene for de skrøpeligste som ikke klarer seg hjemme­ har vært både uverdige og krenkende for mange «hjemløse» som er nær døden. Våren 2018 oppdaget vi et «politisk tidsvindu» for et mulig hospice­prosjekt. Både lokale politiske prosesser i Trondheim kommune og intensjoner i regjeringsplattformen løftet frem svært relevante satsningsområder som styrket samarbeid med ideelle organisasjoner, styrket kompetanse i åndelig og eksistensiell omsorg, styrket tilbud om etisk refleksjon til helsepersonell og styrket frivillighet og mulig ­etablering av hospice.

Prosjekt Lukas Hospice svarer­ til alle disse intensjonene. Som et faktisk resultat av flere fagpersoners politiske lobbing, og godt politisk håndverk fra KrF-politikere både i Trondheim bystyre og på Stortinget, fikk Lukas Hospice plass på statsbudsjett 2019. Ved Lukas Stiftelsen Betania Malvik skaper vi nå et siste hjem for mennesker med kort forventet levetid. Lukas Hospice er et supplement til øvrig kommunal virksomhet i midt-norske kommuner. I disse dagene åpner vi dørene for de første pasienter til 12 tilrettelagte døgnplasser, et dagsenter, betydelig frivillighet, sorgtjeneste og praksisnær kompetanseutvikling.

Tradisjon for barmhjertighet

Det er mange flere enn oss som sier «endelig hospice», og de vet godt hvorfor. 180 søkere meldte raskt sin interesse for våre 30 stillinger. Gjennom flere intervjuer og en grundig introduksjonsprosess har vi lyttet både til sterk motivasjon og betydelige erfaringer med moralsk stress fra samme fagfelt.

Vi har nå fem år til å utprøve en kommunal hospicemodell i en ideell og diakonal organisasjon. Den er altså ikke kommersiell- og profittbegrunnet, men representerer lang tradisjon som barmhjertighetens støttespiller på særlig sårbare samfunnsområder. Jeg håper mange vil finne nytteverdi gjennom våre læringsprosesser.

Gjenreise verdighet

Hospice kan gjerne kalles særomsorg, det er jo mange som trenger nettopp det. Omsorg for døende mennesker krever virkelig en særlig type helhetlig omsorg, og dette verdighetsarbeidet trenger stort mangfold i tilrettelagte handlingsrom. I vår tid kan det se ut til at det nettopp er de ideelle og diakonale organisasjoner som skal hjelpe oss til å gjenreise helhet, verdighet og ro nær døden.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt