Morten Erik Stensberg

Sokneprest i Grue og Grue Finnskog
70

Nattverden som medisin mot splittelse

Martin Lönnebo tar til orde for en sosial ­revolusjon som ikke har den ­knyttede neven, men det brutte ­brødet som tegn.

Publisert: 8. jul 2019

Lenge før han bandt sin Kristuskrans var ­biskop Martin Lönnebo kjent og aktet innenfor Svenska Kyrkan. I 1964 ble han doktor i teologi på avhandlingen ­Albert Schweitzers etiskt-religiösa ­ideal. Fra 1964 til 1977 arbeidet han som prest og lærer i ­Uppsala. Boken Religionens fem språk kom på midten av syttitallet. Mange holder den for å være en klassiker og hadde gjerne sett at den ble utgitt på nytt drøyt 40 år senere. Så har ikke skjedd.

For å bøte på denne ­mangelen foreslo Lönnebo selv at ­siste ­kapittel fra Religionens fem språk kanskje kunne ­utgis på ­Silentiums Skriftserie med ­tittelen Enhetens Språk. ­«Splittelsens språk har blitt ­forsterket i løpet av det tjuende århundre», skriver Lönnebo i sitt forord. Det er umulig å ikke gi ham rett.

Enhetens språk 

Kirkens ­krise, Gudstroens krise, ­bønnens og ­liturgiens krise er slik ­Lönnebo forstår den ontologisk: «Vår ­virkelighetsoppfatning har blitt delt opp i en sakral og profan ­virkelighet uten en ekte for­bindelse.» Lönnebo er enhetens teolog, himmelsk og jordisk, helligdag og hverdag, det store og det lille må holdes sammen. Bruddet, bristen mellom det hellige og det hverdagslige, det ­sakrale og det profane, kan bare heles gjennom at mennesket ­søker innover for siden å søke utover mot verden. Det femte språket er foreningen av erfaringens, kultens, handlingens og lærens språk, et ­enhetens språk.

«Kristendommens ­renessanse må etter min mening bestå i at det åndelige oppleves som ­virkelig og som en vei til ­virkelighetens kilde. Evigheten er like virkelig som tiden. Det er hovedbudskapet i denne boken […] Vi bør kanskje for vår egen del, over tid, prioritere det ­indre livets ­behov framfor det ytre? Det anses ofte som reaksjonært. Men det er ­etter min mening ofte dypt revolusjonært og humanistisk», skriver Lönnebo i Enhetens Språk.

Troens kjennetegn 

Fra 1980 til 1995 var Martin biskop i Linköping stift. Boken Kristendomens Återkomst kom i 1982. Den er et programskrift hvor Lönnebo prøver ut ­innsiktene fra Religionens fem språk i ­bispedømmet han leder: «Det kirkelige sakramentale, og det fromme personlige, bør inne­sluttes i den store Enheten, som fra Guds verden ikke utelukker ­sosialetikk, økologi, vitenskap og kunst, kamp og kontemplasjon, tårer og latter, som er den k­lassiske kristne troens kjenne­tegn.»

Jeg har ofte sett for meg ­Martins milde blikk, hans smil og lune nærvær når jeg har lest ham. I ­Enhetens Språk trer han fram som profet og refser: «I vår vester­landske kultursituasjon, hvor bristen på vitalitet og opphopningen av tretthet, splittelse, mas og misnøye er så tydelig, er fornyelsen av kulten det v­iktigste spørsmålet. Uten den kommer en fornyelse av handlingens språk bare å føre til at vekten av tretthet øker i nord og fortvilelsen i sør.»

I denne sammenhengen er det kulten eller gudstjenesten har sin plass. «Den kristne kultens framtid består i att bli det den egentlig er.» En handling som ­peker på Gud og i vid forstand blir ­tjeneste for Gud – guds­-
t­jeneste. Handlingen hvor ­immanens og ­transcendens ­holdes sammen som en helhet, et vitnesbyrd om at Gud vil ­enhet i en splittet verden.

Gave og oppgave 

For brødet som brytes i nattverden er både gave og oppgave, nattverden er virkelig enhetens sakrament, et enhetens språk:«Brødet i nattverden står også som et tegn på hele livet. Bryter vi og deler brød i kirken, bør vi også dele og bryte hverdagens brød. Jeg tror på en sosial revolusjon som ikke har den knyttede neven, men det brutte brødet som tegn. En kristen ser i nattverden Kristi hender i arbeid. Han tar brødet, takker, bryter det og deler ut. Samme program bør gjelde våre hender. Jorden er ett bord. For en kort tid er vi alle gjester.»

Om vi skal gi biskopen rett har moderniteten fratatt ­menneskene ­dybdedimensjonen i tilværelsen – det er på dypet vi finner enheten. En egenskap som de fleste av dagens ­mennesker har mistet, er evnen til å ­skille mellom overfladiskhet og ­enkelhet. Det er skjebnesvangert. Ofte tar vi feil av de to eller vi forveksler dem med ­hverandre. Forskjellen er at ­enkelheten dras mot dypet og gleder seg over det, mens overfladiskheten avskrekkes av dypet og frykter det.

Overfladiskheten ­forsterker splittelsene i verden, vår ­omgang med naturen, ­kunsten, ­religionen, politikken og ­økonomien lider under ­mangelen på dybdeperspektiv. Tapet av dyp er som et virus, det angriper først ­mennesket, deretter alt som mennesket tar i. Intet forblir uberørt, men forvandles til vrengebilder og karikaturer, en sykdom til ­døden.

To virkeligheter 

Kristendommen er inkarnasjonens religion og behøver ikke sekulariseres for å få kontakt med verden, ­hevder Lönnebo. Den lodder langt ­dypere enn skillet mellom sekulært og religiøst.

«Verden bæres av de s­kjulte helgenene. De som tømmer ut sine liv i sitt kalls faste for at ­verden skal få brød, fred og hellighet. Frelseren kjenner til dem alle. Han ser på dem med ­glede.» Utsagnet peker mot en viktig side ved Lönnebos forståelse av det kristne livet. Med Kristus som forbilde går den kristne nedover, lever skjult, søker ikke sitt eget, men Gud og sin neste slik ­Paulus skriver i brevet til filipperne. Mennesket må se på seg selv som borger av to virkeligheter, den profane og den hellige om det skal bli i stand til å leve inkognito, skjult i verden. ­Therese av Lisieux, Dag Hammarskjöld og Simone Weil gikk alle til grunne i verden, og først etter deres død oppdaget man hva troen hadde betydd for dem. På et vis ble ­deres kristne liv levd ut i det stille, men deres liv var like fullt gjennomlyst av hellighet.

Overflod og støy 

Når meningen finnes i forbruk og underholdning, når begjæret reklamen appellerer til tilfredsstilles, tror mennesket det lever. Alltid handler det om mer, mye mer – vår ­ørken er ikke knapphet og stillhet, men overflod og støy. «Send vind og tørke så mine ­røtter ­søker seg mot dypet. La regn falle og sol skinne slik at jeg ikke mister ­motet», ber Martin i møte med den ekstatiske hellige Birgitta i Klosterkirken i Vadstena. Hvor ofte sies det ikke om dagens mennesker at de er rotløse?

Mange er rotløse, men kanskje flere trenger å bli minnet om at de fortsatt har røtter. Selv den minste og mest uunnselige rot kan strekke seg mot dypet, så lenge det fortsatt er liv i den, det er Martins håp og oppriktige mening.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5277 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
27 dager siden / 2392 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1811 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1810 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
28 dager siden / 1793 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1689 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1474 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere