Arabisk, ateistisk tradisjon fra middelalder til idag

Mange kjenner bare litterære klassikere av vestlige ateister, som for eksempel Freud, de Beauvoir, Arnulf Øverland, Voltaire etc. Derfor har jeg skrevet en artikkel om den muslimske verdens religionskritiske tradisjon fra middelalder og frem til i dag.

Finnes det en arabisk Voltaire? Jo, den arabiske litterære tradisjon rommer ikke bare religiøse filosofer som Avicenna og Averroes, men også flere ateistiske filosofer. Slike «blasfemiske» tenkere som Al Ahzar-ledelsen har forsøkt å hysje ned.

Blasfemiske tenkere

Jeg kommer til å nevne tre av de arabiske landenes "blasfemiske" tenkere: Ibn Al Rawandi, Taha Hussein og Khalil Gibran. Av plassmessig hensyn måtte jeg utelate de ateister fra ikke-arabiske muslimske land. Men flere av disse er omtalt i denne interessante wikipedia-artikkelen: https://en.wikipedia.org/wiki/Criticism_of_Islam

800-tallets Ibn al-Rawandi er en pioner fra tidlig middelalder. Hans hovedverk heter Kitab al Zumurraudh. Slik omtales al-Rawandi i Encyclopedia of Islam:

«The plentiful extracts from the K. al-Zumurraudh provide a fairly clear indication of the most heterodox doctrine of Ibn al-Rawandi, that of which posterity has been least willing to forgive him: a biting criticism of prophecy in general and of the prophecy of Muhammad in particular; he maintains in addition that religious dogmas are not acceptable to reason and must, therefore, be rejected; the miracles attributed to the Prophets, persons who may reasonably be compared to sorcerers and magicians, are pure invention, 

and the greatest of the miracles in the eyes of orthodox Muslims, the Quran, gets no better treatment: it is neither a revealed book nor even an inimitable literary masterpiece. In order to cloak his thesis, which attacks the root of all types of religion, Ibn al-Rawandi used the fiction that they were uttered by Brahmans. His reputation as irreligious iconoclast spread in the 4th/10th century beyond the borders of Muslim literature."

Ibn Al-Rawandi’s verker har gått tapt, men hans tanker er gjengitt i bøker av hans samtidige forfattere. Hadde handlingen i Umberto Eco’s klassiker «Rosens Navn» foregått i middelalderens Al Azhar-universitet, så hadde vel hovedpersonen vært på leting etter et tapt verk av al-Rawandi!

I 1926 utgav den egyptiske filosofen Taha Hussein sin kontroversielle «Pre-Islamic Poetry». Dette verket handler, slik tittelen antyder, om den poesi som ble skrevet den gang polyteisme var vanlig på den fruktbare halvmåne før islam kom. Taha Hussein stod også for «faraoisme», det syn at dagens egyptere bør aldri glemme den før-islamske egyptiske mytologien.

EN FORFATTER FOR AGNOSTIKERNE

Hittil har jeg nevnt to undervurderte forfattere. Men jeg vil også nevne en forfatter som er svært berømt i ikke bare muslimske land, men i hele verden. Libanesiske Khalil Gibran var ikke ateist, men sto for en særdeles udogmatisk religiøs filosofi, kanskje enda mer udogmatisk enn New Age. Han kom fra en kristen, maronittisk familie, men var sterkt preget av islamsk sufisme. Hans klassiker “Profeten” fra 1923 inneholder ordspråk av den oppdiktede profeten «Al Mustafa». Denne profeten er, slik jeg forstår boken, en slags fredelig «Muhammad» som aldri ble krigsherre. Denne “Al Mustafa”  er forresten påvirket av Zarathustra (i Nietzsches framstilling). På engelsk finnes det flere utgaver av denne klassikeren som er illustrert med orientalsk kunst.

Et annet av Gibrans verker som passer å nevne i denne sammenheng er hans lange novelle «Den utstøtte». Hovedpersonen i denne fortellingen stemples som kjetter fordi han kritiserte den skinnhellighet og grådighet som rådet blandt kirkens geistlige. Dermed blir hovedpersonen utstøtt. Utrolig nok heter hovedpersonen Khalil, noe som fikk meg til å lure på om historien har enkelte selvbiografiske elementer? Her følger et sitat av en av hovedpersonens taler:

«Sjelene deres er i prestenes vold, og kroppene deres mellom herskernes kjever. Hva i livet kan dere peke på og si dette er mitt? Brødre, kjenner dere denne presten som dere frykter? Han er en forræder som bruker evangeliet som trussel for å tilegne seg pengene deres»

Siden Gibran ikke var ateist, ligner denne novellen mer på Ibsens «Brand» enn på Dawkins’ «The God Delusion».  Forresten finnes det flere forfattere med muslimsk bakgrunn som er neppe særlig ateistiske: Shabana Rehman, Joumana Haddad, Walid al Kubaisi og enkelte av de som skrev “Skamløs”.

Jeg er uenig i de nye ateistenes uoppnåelige formål: at hele menneskeheten blir ateister. Det viktigste er at religiøse tar avstand fra ekstremisme. Den altfor nidkjære Brand vendte til slutt ryggen til sin nidkjærhet. Men han ble ikke ateist. Dersom oss religionskritikere har en uoppnåelig målsetning, vil vi aldri oppnå noe som helst. Dermed må målet være menneskevennlig: vi tar hensyn til ethvert menneskes åndelige lengsel. Gud finnes  ikke, men gudslengselen finnes i oss alle. I hvert fall gjør lengeslen etter «meningen med livet» det.

 «ALLE ATEISMER FØRER TIL FRELSE»

Arnulf Øverland er lite kjent utenfor Norge, så uvitenheten går begge veier. En kunne håpe på at globaliseringen medfører at både Øverland og Al-Rawandi får enkelte fans i i land der de hittil har vært ukjent.

New age og lignende hevder at alle religionene inneholder sannheten. Man kan snu dette på hodet ved å si at alle de ulike ateismer inneholder sannheten: vestlig ateisme, arabisk ateisme, kinesisk ateisme, norsk ateisme. Dette kan så en interesse for religionskritikere fra muslimske land.

Folk er ikke så forskjellige som mange vil ha det til. Det finnes religionskritikere i både muslimske land og i vesten. Å huske på dette vil skape åpenhet og inkludering.