Eivor Andersen Oftestad

37

Kunsten å dø : eutanasi

Debatten om eutanasi (aktiv dødshjelp) blir overfladisk hvis den føres som et regnestykke av argumenter for eller imot. Kanskje er det viktigere å reflektere over hva eutanasi vil bety i vår kultur.

Publisert: 7. jul 2019

Artikkelen sto første gang på trykk i Klassekampen, 04.07, i spalten 'I god tro'. 

Enhver tid har sin strategi for å møte døden. Den gjenspeiler ikke bare tidens medisinske muligheter, men også tidens frykt og håp.  Dette er veldig tydelig hvis vi går tilbake i historien. 

 I sjangeren ars moriendi (kunsten å dø) kunne man lese at døden var det hesligste som fantes. Døden skremte alle mennesker. Nettopp derfor var det viktig å vite at det fantes to typer død: kroppens død og sjelens død. Ingen kunne unnslippe kroppens død. Sjelens død, derimot, kunne forebygges i løpet av jordelivet. Dette var budskapet i den kristne ars moriendigjennom hundrevis av år. 

Det grunnleggende premisset for ars moriendi var troen på en mulig fortsettelse på den andre siden av dødens terskel. For å nå dit handlet det om bot og bønn, tro og håp, og om tålmodighet i lidelsen. Dette gjaldt både gjennom livet og på selve dødsleiet. Det er lett å se hvilken frykt som lå bak denne strategien; frykten for dommen og helvete. Håpet er like tydelig: forventningen om et liv etter døden. 

Regissert død 

Flere land legger nå til rette for at man selv kan regissere sin egen død. I de landene hvor eutanasi har vært praktisert over tid, fremtrer eutanasi som vår tids ars moriendi på noen helt klare premisser. Forestillingen om det hinsidige er ikke lenger er et kulturelt premiss. I dag handler det om autonomi og frykten for lidelse. Den store frykten handler ikke om helvete, men om å miste kontroll.

 Tidligere i år (18. Januar) publiserte The Guardian en lang reportasje fra Nederland. Her har eutanasi vært lovlig lenge nok til at man ser hva som kan skje når praksisen blir en etablert del av kulturen. Tendensen er klar. Da eutanasi ble innført for nærmere tyve år siden, var det på bakgrunn av uutholdelig lidelse hos langtids kreftpasienter. Nå er det pasientens autonomi som i stadig større grad vektlegges som basis for eutanasi.

Økende problem 

Dette gir utslag i helt konkrete dilemmaer. Med babyboom-generasjonen kan demente eldre bli et økende problem. Demente kan være fysisk friske, og samtidig tidligere ha undertegnet en forespørsel om eutanasi «når tiden er inne». Hva gjør man da? En sak fra 2016, som nå kommer opp for retten, handler om nettopp dette. En dement kvinne på et pleiehjem hadde fem år tidligere signert en avtale. Da legen og familien tenkte at tiden var inne, serverte de en hyggelig morgenkaffe med sovemedisin. Imidlertid virket den ikke godt nok, kvinnen gjorde motstand og måtte holdes fast av sin egen familie for at legen skulle få injisert giften i kroppen hennes. Legen er anklaget for å ha brutt loven som krever frivillighet. Samtidig viser saken til et underliggende premiss som ikke forsvinner ved en eventuell dom. Eutanasidirektivene, som sier at man kan bestemme over seg selv i en senere livsfase, splitter en person i motstridende deler, en irrasjonell og en rasjonell. Kan man avsi bestemmelser over seg selv i en senere livsfase? Og hva gjør man med den demente som ikke gjør motstand, men som sitter stille i en krok? Dilemmaet handler om forståelsen av autonomi. 

 Autonomi som premiss for døden viser seg også på en annen måte. Nemlig i konflikten mellom individets rettigheter og samfunnets plikt til å beskytte liv. Nederlandske leger forteller om stadig flere pasienter som krever å få dø – uten at kriteriet om uutholdelig lidelse uten utsikter til bedring er oppfylt: «Det er ikke du som skal bestemme om jeg skal få dø eller ikke». Tendensen er sterk hos babyboom-generasjonen, og vil neppe avta i en kultur som baserer seg på autonomi som ideal. Denne tendensen fører til dissens og protest i de etiske rådene. Konsensus er sjeldnere nå enn da alle sakene handlet om døende pasienter med uutholdelige lidelser. 

Lite erfaring

Det er viktig å følge med på land som Nederland. De har erfaringer som er tyve år foran oss. Samtidig er tyve år ingenting. I den klassiske kulturhistorien om døden, «L’Homme devant la mort», sier Philippe Aries at man må studere et tidsspenn på kanskje tusen år hvis man skal se etter endringer i menneskers forhold til døden. Det har vi ikke tid til. Men vi bør forstå at de dilemmaene nederlandske leger diskuterer i dag, bare er små tegn på hva som vil skje med døden i en kultur som har autonomi og selvbestemmelse som ideal. 

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
13 dager siden / 1823 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1720 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
11 dager siden / 1693 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 1 måned siden / 1451 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
4 dager siden / 910 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
7 dager siden / 862 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
18 dager siden / 843 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere