Gode grunner for kjærlighet

I innlegget sitt «Gode grunner for hat», bruker Espen Ottosen et helt debattinnlegg på å påpeke at kristne som avskyr homofili faktisk kan være gode mennesker - at de i hvert fall ikke nødvendigvis er dårligere mennesker enn andre mennesker som avskyr rasisme eller voldtekt.

Som kristen selv, synes jeg ikke denne forsvarstalen av kristne er særlig overbevisende, mildt sagt. I ingressen skriver Ottesen: «Det er ofte rørende stor enighet i samfunnsdebatten om hvor skummelt det er at «hatet» vokser. Men bør vi ikke hate urett og urettferdighet?»

Innlegget til Ottosen, og spesielt ingressen, synes jeg er skremmende og bekrefter, etter min mening, hva kjernen av problemet er i en stadig mer polarisert verden. Problemet er at de aller fleste gjør nettopp det Ottosen anmoder til og selv gjør. Også mennesker med de beste intensjoner. Man er opptatt av å markere hat og avsky for «urett» og «urettferdighet» fremfor å vektlegge kjærlighet og verdsettelse av mennesket. Alle er hellig overbeviste om hva som er urett og urettferdig, og altfor ofte hellig overbeviste om at det å hate, avsky og markere avstand til det er løsningen.

Dersom ens hensikt er å vinne noen, er flisespikkingen på hvorvidt det er handlingene eller menneskene en hater kun sløs av tid om en uansett oppfattes av den mottakende part som hatefull. Tydelig kommunikasjon og formidling er ikke mottakeren sitt ansvar; det er formidleren sitt. Og i og med at så mange mennesker identifiserer seg med sine handlinger og sin livsstil, må kristne velge hva som er viktigst for dem: Å markere sin rett og korrekthet og skape avstand, eller det å vise hensyn, følsomhet og vinne hjerter.

I sitt eget svar til den utbredte opplevelsen av et voksende hat, velger Ottosen å forsvare og vektlegge kristnes rett til å hate og avsky. Han kunne ha valgt å vektlegge nødvendigheten av en økt kjærlighet for synderen - i denne omgang, kjærligheten for homofile. Men han kaller innlegget sitt «Gode grunner til hat». I en tid med så mye hat-prat, og i en kontekst av homofili og homofile. Handler dette virkelig om å hjelpe homofile, eller handler det om et behov for å ha rett? Det er det som er så vanskelig med «hat synden, elsk synderen». Vi klarer tydeligvis ikke å gjøre dette. Mennesker er rett og slett mye flinkere til å hate synden enn å elske synderen. Og da mener jeg man som kristen gjør mye klokere i å bare si: «Elsk synderen.»

I denne konteksten er det snakk om homofili og homofile. Ottosen påpeker kristnes rett til å avsky homofili/homofilt samliv uten å være dårlige mennesker, på grunn av sin tro. Men allerede her har han og de han representerer lidd et enormt nederlag. Jeg syns det er flaut når kristne går i forsvar og argumenterer for at de er kjærlige mennesker. Det er som en mann som argumenterer overfor konen sin om hvorfor han er en god og kjærlig ektemann, og hvorfor hun tar feil om hun hevder eller føler noe annet. Dette utviser ikke kjærlighet til den andre, men til seg selv.

Jeg vil påstå at kjærlighet skal kunne forsvare seg selv. Det er ved vår kjærlighet vi blir gjenkjent som Jesu etterfølgere. Jeg vil påstå at kristne som føler for å bruke tid og ord på å «hate synden» - det vil si, å ytre eller forsvare avsky for homofili eller homofilt samliv - fremfor å markere kjærlighet for disse menneskene som allerede har blitt avskydd av en hel verden både for hvem de er og for sin livsstil, egentlig ikke kjenner på så voldsomt mye kjærlighet eller medlidenhet for dem det gjelder. «Det hjertet flyter over med, taler munnen.»

Paulus skriver at det er Guds godhet som leder til omvendelse (Romerne 2,4). Når det gjelder homofili/homofile, så har hele verden, og spesielt kirken og kristne, i hundrevis av år tydelig formidlet hatet overfor det en mener er synden – homofili eller homofilt samliv. Denne vektleggingen har bidratt til homofiles flukt fra kirken og fra kristne. Det har ført til at barn har blitt hatet og kastet ut av kristne hjem, at ungdommer har blitt banket opp ute i gatene, til selvskading og selvmord. Dette skjer i såkalt kristne land og miljøer, også i moderne Norge. Jeg har snakket med disse ungdommene selv i min tid i chattetjenesten Youchat.no.

Når kristne i offentligheten ønsker å forsvare hatet overfor homofilt samliv, så mener jeg det enten er av mangel på kjærlighet overfor homofile eller av mangel på kunnskap om hvor mye hat det allerede finnes i verden overfor homofili/homofilt samliv.

Vis ditt kristne sinnelag gjennom din avsky for homofili overfor de menneskene som i over 70 land lever i frykt for å bli satt i fengsel for sin legning.

Vis ditt kristne sinnlag gjennom din avsky for homofili til de ungdommene i religiøse miljøer som vurderer å ta livet sitt fordi de er homofile.

Vis ditt kristne sinnelag gjennom din avsky for homofilt samliv overfor de menneskene som i depresjon og hjertesorg lengter etter et menneske de kan elske av hjertet og bli elsket av slik de er.

Jeg har også en hellig overbevisning. Åpenbart mener jeg kritikk av handlinger og holdninger som er destruktive har sin rette plass, ellers hadde jeg ikke skrevet dette innlegget. Det er en tid til det også. Men tiden er ikke inne for å markere «hellig avsky» når verden proklamerer sin kjærlighet og solidaritet overfor undertrykkende og diskriminerte mennesker gjennom Pride. Da må kristne som hevder å representere guddommelig kjærlighet, proklamere sin kjærlighet og solidaritet enda høyere, vise den enda tydeligere og være enda mer overbevisende dersom de skal vinne folks hjerter.

Hva ønsker kristne å bli husket som? Som dem som sto opp for hatet og avskyen av synden, eller som dem som sto opp for kjærligheten for og solidariteten med mennesker?