Sensur mot sin hensikt

Det er hevet over enhver tvil at metoo-debatten alt i alt har vært et stort gode. Både for å avdekke uformell maktmisbruk på strukturelt nivå, og for å gi oppreisning til en rekke enkeltpersoner som har opplevd overtramp. At det også har hent at noen er blitt forhåndsdømt uten reell mulighet til å forsvare seg, er sterkt beklagelig. Det endrer likevel ikke hovedbildet.

Noen ganger får metoo-relaterte saker litt pussige utfall, hvor man har gått tilbake og retusjert historien av frykt for å støte dagens publikum. I går meldte The Guardian om at Toy Story 2 fra år 2000 har fjernet en scene hvor en eldre mannlig dukkekarakter antyder til to Barbie-dukker at han kan skaffe dem jobber, mot motytelser.

Faktum er at animasjonssjef John Lasseter forlot selskapet i fjor, etter å ha beklaget upassende oppførsel – til dem som måtte befinne seg «på mottakersiden av en klem eller en annen gest de følte gikk over streken». Man kan spørre seg om Disney har valgt å fjerne scenen for å unngå mer uønsket oppmerksomhet om disse forholdene. De har foreløpig ikke kommentert saken.

Det underlige, når man ser den korte og uhøytidelige snutten, er jo at den åpenbart er en satire over maktmisbruk i filmbransjen. Kanskje noen hevder at den bagatelliserer alvorlige problemer med den uhøytidelige framstillingen, men uansett viser den fram et problem og det er ingen tvil om at filmen framstiller oppførselen som upassende.

Det er sjelden riktig å endre på innholdet i tidligere verk for å ta hensyn til dagens publikum. I mange tilfeller, om det gjelder rasisme, kjønnsundertrykkelse eller annet, kan det være hensiktsmessig med en kontekstualiserende forklaring. Her kan man redegjøre for at verket er et produkt av sin tid, og at deler av innholdet derfor kan være støtende eller rett og slett umoralsk. Men i tilfellet Toy Story virker også dette malplassert, i og med at filmen på ingen måte anerkjenner dårlig oppførsel – tvert imot.

Når Disney håndterer dette slik som de gjør, gir de trolig vann på mølla til alle dem som mener at metoo-bevegelsen «har gått for langt». Det vil være en feilslutning i så fall. Kampen mot kjønnet maktmisbruk har ikke gått for langt, og enkelte feilvurderinger delegitimerer ikke den viktige kritikken bevegelsen målbærer.