Historisk ­kalender ­fyller 500 år

Gjennom hele ­Bokåret 2019 feires fem­hundreårsjubileet for Norges to første ­trykte bøker. 4. juli rommer i tillegg et viktig jubileum i jubileet: Den ­første trykte tekst på norsk ­fyller 500 år. Bøkene vi feirer i bok­året, var latinske gudstjeneste­bøker, trykket i utlandet på oppdrag for erkebiskopen av Nidaros. Men midt mellom den ene ­bokens over 900 sider på latin, finner vi to ­sider på norsk. Denne første trykte teksten på vårt eget språk gir oss et levende tidsbilde av årets stadige veksling mellom faste og fest, rett før reformasjonen endret kalenderen og kirkelivet.

Da erkebiskop Erik Valkendorf tok boktrykkerkunsten i bruk for gudstjenestebøkene i ­Norge, var det allerede gått 64 år siden ­Gutenbergs bibel ble trykket og 37 år siden den første t­rykte ­skandinaviske boken kom. 25. mai 1519 var endelig Norges ­første trykte bok klar fra trykkeriet i ­København, den store messe­boken ­eller alterboken med alle tekstene til messen. 4. juli ­samme år var den andre boken, den ­lille, ­tykke tide­bønnsboken ferdig fra sitt ­trykkeri i Paris med alle ­tekstene til de åtte daglige tidebønnene prester og klosterfolk skulle be. Det er i denne boken vi finner den allerede nevnte første trykte tekst på norsk. I anledning femhundreårsjubileet for boken i Norge i år ble de to bøkene i mai utgitt på nytt som e-bøker i fullstendig transkripsjon fra den ­gotiske trykkskriften, med Ingrid Sperber som redaktør og med nye innledninger ved Espen Karlsen og undertegnede. Aldri før har Norges første trykte bøker vært lettere tilgjengelig for allmennheten og forskningen.

Unik oppsummering.

­Norges to første trykte bøker er blitt ­omtalt som «den unike oppsummeringen av århundrers ­religiøse kultur». Den noe etterpå­kloke karakteristikken ­stammer fra ­forskeren Lilli ­Gjerløw som mente det tjente erke­biskopen til ære at han «i ­siste liten ­reddet ­Nidaros-liturgien» (1986). ­Akkurat dét ­visste nok erke­biskop Valkendorf lite om. Han ville sørge for at Nidaros-liturgien ble feiret på samme måte i hele kirkeprovinsen han ledet, som i tillegg til fem bispedømmer i fastlands-Norge, også inkluderte to bispedømmer på Island og ett på Færøyene. Men da reformasjonen rammet Nidaros-provinsen i 1537, var Nidaros-liturgien alt annet enn reddet. Norges første trykte bøker, ble den katolske Nidaros-provinsens siste.

Nå skulle den femhundre­årige kristne kulturen som var oppsummert mellom permene til de to bøkene, omformes og utraderes. Den katolske tro og kirke­organisasjon som hadde frembrakt 1519-bøkene, ble forbudt. Katolske biskoper som ikke overgav seg frivillig eller rømte landet i 1537, ble fengslet av danskekongens menn. Fortellingen om Norges første trykte bøker er også fortellingen om den s­tore omveltningen som kom 18 år ­etter ­trykkingen. Knapt noe sted fremtrer dette tidsskillet ­tydeligere enn om vi sammenligner den første trykte tekst på norsk språk fra 4. juli 1519, med den nye lutherske kirkeordningen fra 1537.

Praktisk kalender.

Den første trykte teksten på norsk språk er en liste over hvordan «hellig­dager og faster i Nidaros b­ispedømme» skal holdes «etter kristen­retten», altså en slags kalender over ­faster og fester. I tidebønnsboken for Nidaros er den plassert foran den latinske, liturgiske ­kalender. Men hvorfor plassere en slik tekst på folkespråket i en lang bønnebok for prestene på latin? Ifølge Ivar Berg som har skrevet doktor­avhandling om ­skrivemiljøet ved Nidaros erkesete i sen­middelalderen (2013), er språket alderdommelig. At de to sidene på norsk ikke bruker samtidens språkform, vitner i seg selv om tradisjonsoverføring fra de gamle, norske kristenrettene.

Innholdet gir likevel den ­viktigste nøkkelen til å forklare den norske teksten i den ­latinske boken. Dette tradisjons­stoffet fra kirstenrettene ­måtte folk ­kjenne for å holde sin ­kristendom. Kanskje lettet det prestens formidling av faste- og festdags­bestemmelsene noe når oversettelsen allerede var gjort, samtidig som den var i tråd med de ­gamle og tradisjonstunge, ­norrøne ­uttrykkene? Den ­norske ­teksten i prestens bønne­bok er en ­kalender for folket, i ­motsetning til den latinske, ­liturgiske spesialist­kalenderen etterpå. Ikke bare språket, men også graderingen av festene er forskjellig i de to kalenderne.

Folkekalenderen gjengir det som hadde betydning for folket, nemlig hvor mye eller lite man skulle faste før høytiden og hvor tidlig helligdagen ­startet. Kjenne­tegnet på de største høytidene var at de både hadde faste og nons­helg før. Det vil si at man ­skulle faste på forhånd og at hellig­dagen startet ved non (niende time, klokka tre) dagen før, slik juledagen fortsatt starter med julaften. Den latinske kalenderen på sin side følger en finstilt liturgisk rangering av høytider, f­ester og minnedager der fest­graden blant annet bestemmes ut fra om det er tre, seks eller ni tekst­lesninger under natt­bønnen. Selv om lekfolket ble opp­fordret til å være tilstede ved tide­bønnene, og også var det fra tid til annen, hadde disse detaljene begrenset ­interesse.

Reduserte helligdager.

I folke­kalenderen listes i alt 55 høytidsdager utenom ­søndagen opp, de fleste av dem knyttet til fast dato, men også noen dato­variable ­dager nevnes, som ­første til ­fjerde påskedag. I tillegg til faste­bestemmelser i forkant av helligdagene, gis det ­bestemmelser om ulike faste­perioder. Med ­reformasjonens kirkeordning fra 1537 ble kun seks av folke­kalenderens 34 helgendager ­beholdt. Ved jul og påske ble ­antallet hellig­dager sterkt ­redusert, og samtlige av årets mange fastedager ble forkastet. Felles for de seks helgen­dagene som ble beholdt etter ­reformasjonen var at de alle, med unntak av alle­helgensdag (1. ­november), kunne ­knyttes ­entydig til bibelske ­hendelser og personer (tre Maria-fester, St. Hans/­Johannes døperen og ­erkeengelen Mikael). Alle de ­andre helgendagene folk hadde så kjær, var fjernet fra ­kalenderen.

I praksis fortsatte likevel ­vekslingen mellom forberedelse og feiring med større ­kontinuitet enn det offisielle ­protestantiske programmet la opp til. Faste hørte enda lenge med til folkets høytidsforberedelser, og mange av de forbudte katolske helgen­festene ble feiret av folk flest i århundrer etter at de formelt var ­avskaffet. Vi finner dem på primstavene, de gamle norske bondekalenderne fra etterreformatorisk tid. Med sine mer eller mindre kryptiske symboler for helgeners ­attributter eller årstidenes mat- og vær­hendelser, vitner prim­stavene om en seig motstand mot danske­kongens nyordning, og de ­forteller en annen fortelling om det rituelle året i Norge enn de ­offisielle kongelige kildene.

Verdt en feiring.

Midt i ­Norges tusenårige kristne ­historie står den første trykte teksten på norsk. Kanskje har den et budskap også i dagens sekulariserte kultur? Bak de fremmedartede ­reglene for høytider og faster kan vi ­skimte bildet av en tid som ­visste ­forskjellen på ­forberedelse og ­feiring, på forventning og fullbyrdelse. ­Eller for å ­oppsummere med revens ritual­definisjon i ­Antoine de Saint-­Exupérys bok Den lille prinsen: Folke­kalenderen fra 1519 vitner om en tid som visste hva et ritual og en høytid er, for det er å vite «når mitt hjerte (skal) ­begynne å ­danse». For en slik innsikt om ­faste og fest fortjener vel den ­første trykte tekst på norsk både en feiring og en smule ettertanke?