De kirkelige fellesråd er demokratiske

Skollevoll og Brekke fastholder sin påstand om dette i sine svarinnlegg i VL 01.07.19. Jeg er uenig. I en demokratisk styringsform tas beslutninger direkte av et folk eller en gruppe (direkte demokrati), eller gjennom valg av representanter som tar beslutninger på folkets eller gruppens vegne (representativt demokrati). Valg av representanter kan skje ved direkte eller indirekte valg.
Kirkedemokratiet i DnK er et representativt demokrati. Styringsorganer sammensettes dels ved direkte valg, dels i en kombinasjon direkte/indirekte valg. Kirkelig fellesråd velges indirekte hvert fjerde år blant representanter direkte valgt inn i menighetsrådene. Både menighetsråd og kirkelige fellesråd er dermed demokratiske organer, men valgt på ulik måte.

Sidestilte organer.

Det er samtidig riktig, slik både Skollevoll og Brekke skriver, at menighetsrådene ikke kan utøve «demokratisk kontroll» over fellesrådet.
De kirkelige fellesråd blir ikke av den grunn «ikke-demokratiske». Kirkeordningen etablerer menighetsråd og kirkelig fellesråd som sidestilte organer. Begge opptrer på vegne av den juridiske person «soknet», men på hvert sitt kompetanseområde. Ingen av rådene vil derfor kunne instruere det andre innenfor den andres ansvarsområde. Begge råd har mandat til å gjøre sine politiske beslutninger ut fra det ansvar som er tillagt dem som demokratisk valgte organ.
Heller ikke det nye, nasjonale rettssubjekt for Den norske kirke er generelt sett etablert «over» de lokale kirkelige organer. På noen saksfelt er Kirkemøtet likevel gitt hjemmel til å kunne gripe inn i soknenes autonomi. Det gjelder overfor begge soknets organer – både menighetsråd og fellesråd. Kirkemøtet innehar også en rolle som trossamfunnet Den norske kirkes øverste representative organ.

Balansert styringsform.

Bakgrunnen for at det er slik er at Den norske kirke ikke har forstått seg selv verken som en nedenfrastyrt «forening» eller en hierarkisk, ovenfrastyrt organisasjon. Med basis i sitt lutherske læregrunnlag, en sterk lokal forankring og langvarig statskirkelige historie, har trossamfunnet Den norske kirke utviklet en særegen organisatorisk- rettslig form. Den har fanget opp i seg elementer både fra klassisk luthersk kirkeforståelse (menigheten som grunnenhet, prestetjenesten mv), politiske ideer om lokalt selvstyre, statsforfatning (Kirkemøtet som en form for storting) og et tydelig bispeembete. Kirkens nåværende ordninger har hatt som intensjon å balansere mellom ulike styringsformer og nivåer.

Veien videre. 

Det knytter seg derfor mange og viktige utfordringer til den videre utvikling av Den norske kirkes styringsform. Noen ønsker seg - slik jeg leser Brekke - en fremtidig modell med sterke, autonome sokn. Andre - slik jeg leser Skollevoll - ønsker seg en sterkere nasjonalt styrt kirkeordning. Begge synspunkter lar seg fremme uten å tillegge dagens kirkelige fellesråd feilaktig status som ikke-demokratiske organer.

Marit Halvorsen Hougsnæs
administrerende direktør 
KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter