Nominasjonskomiteens liste som felles prosjekt

Gard Sandaker-Nielsen har kritiske merknader til hvordan nominasjonskomiteens lister iscenesetter seg selv (VL 28.06). Det er bra med kritiske blikk. Men her opplever jeg at det er overdrevet kritikk og bekymringer. Vi som står på nominasjonskomiteens lister blir utfordret nettopp av Åpen folkekirke (AF) til å bli synlige.

Kirkemøtet har vedtatt at det skal være Nominasjonskomiteens liste i hvert bispedømme. I tillegg til denne listen gir regelverket mulighet for at det kan fremmes også lister fra grupperinger. Hvis det skjer, blir det et forholdstallsvalg/listevalg. Åpen folke­kirke har valgt en slik egen liste, og ikke å fremme kandidater til bispedømmets nominasjonskomite. Dette har endret premissene for hvordan også vi som er kandidater på nominasjonskomiteens lister må opptre. Når det er et listevalg, blir den grunnleggende utfordringen for alle å få velgerne til å velge den listen man står på.

Mangfoldig liste 

Nominasjons­komiteens liste har satt sammen en liste som er mangfoldig, slik regelverket tilsier. Vi har ikke et felles program, når det gjelder kirkepolitiske saker. Det er kandidater med ulike oppfatninger. Dette informerer vi naturligvis om. Derfor er den annonsen Sandaker-Nielsen viser til, bare ett av flere tiltak. Informasjon om de enkelte kandidater finnes på felles nettside, på Facebook, og på kirkens offisielle valgside.

Det kritiseres at alle kandidatene på nominasjonskomiteens liste ikke er et fellesskap med listeidentitet, og at vi vanskelig kan stå sammen om formuleringen «vi vil arbeide for den ­lokale kirkes beste». Alle kandidater har fått være med på å bestemme og står bak denne formuleringen. Samtidig er det helt sikkert nyanser i hvordan den ­enkelte kandidat vil konkretisere dette. For meg sier det noe om både hvem jeg har som referanse for mitt kirkelige verv, og om noe av det jeg vil arbeide for. Jeg er foreslått av ­menigheter i kirken, og prioritert av menighetens felles nominasjons­komite. Jeg oppfatter meg som tillitsperson (eventuelt tillitsvalgt) på vegne av menigheter. I utøvelse av et kirkelig verv er mitt grunnleggende spørsmål: Hva vil ­tjene menigheten ­eller den ­lokale kirkes beste? Lojaliteten er ikke til en bestemt organisasjon eller interessegruppe. Jeg vil arbeide for at den lokale kirke skal ha større myndighet i kirken, blant annet ved tilsettinger.

Én hovedsak 

Sandaker-Nielsen gjør et poeng av at kandidater på ÅF står på et program og at det er enklere for velgerne – de får et tydelig alternativ. Kanskje det blir enklere for noen. Men jeg må da spørre hvor tydelig et slikt program er for det kirkepolitiske arbeidet. Så langt jeg kan lese ÅFs program, er det én hovedsak som skiller seg ut og blir tydelig; at en skal fremme og sikre likekjønnet ekteskap. Det sies lite eller ingenting om de saker som vi vet er på dagsorden i kommende periode, nemlig hvordan kirken skal organisere seg, og maktfordeling internt i kirken.

Jeg tenker at de aller flest saker i ­Kirkemøtet og bispedømmerådet ikke er fanget opp av et slikt generelt program. Det er noe også Sandaker-­Nielsen har nevnt i tidligere innlegg. Vi som måtte bli valgt, er folkevalgte tillitspersoner som må avveie ulike hensyn og forsøke å finne de beste løsninger i hver sak. I den prosessen er det imidlertid avgjørende hvem en har som sin referanse og lytter til. Er det én gruppering i kirken, eller er det de lokale, mangfoldige menighetene?

Jeg tenker det er ryddig for velgerne at den enkelte kandidat klargjør sine referanser og sier noe om hva en selv vil arbeide for. Godt valg.