Vi som ikke forstår hverandre

Det har vært en interessant stilstudie å se hvordan de tre innleggene til henholdsvis Erstad, Gjevjon og Benestad har blitt delt og kommentert på sosiale medier. Der de konservative endelig føler de har fått gehør ved hjelp av Gjevjons innlegg har Erstads ytring om «vi som ikke forstår Pride» gitt resonans hos de som føler det naturlig og særs viktig å støtte opp om markeringen.

Men la meg starte med Benestad, en mann jeg har dyp respekt for grunnet sin integritet og sin ukuelige innsats for hva han tror og mener er riktig har nok en gang fått sindige mennesker til å dra frem ord som trangsynt, fordomsfull, gammeldags, intolerant og skylapper. De ti grunnene til Benestad for å ikke delta i Pride-paraden er etter min mening alle gode og dyptgående argumenter med både teologisk og menneskelig substans. At mange ikke er enig ser jeg på som en selvfølge, men hvorfor ikke møte argumentene med nettopp det: argumentasjon? Det ser ut til å være en trend, og kan hende bidrar Benestad også til dette med sitt innlegg. Tendensen ser ut til å være at vi ikke snakker med hverandre, bare om hverandre, og dermed ikke nærmer oss en felles forståelse for vår uenighet. Burde ikke det være første bud?

Dyptgående argumenter

Både Gjevjon og Erstad sine innlegg er gode og interessante men fortsetter i sporet til Benestad og man kan se hvordan de på sosiale medier kun høster gehør hos sine «egne».

Gjevjon sitt innlegg har blitt hyppig delt i konservative fora på sosiale medier. «Endelig er det noen som har selvinnsikt», er blant kommentarene som faller under innlegget. Men har hun egentlig det? For det første er det befriende å lese dyptgående argumenter mot FRI som er primus motor bak selve markeringen her i Norge. Det de står for er og bør etter min mening være problematisk for de fleste som innehar et bibelsk fundert syn på samlivsetikken, uavhengig spørsmålet om likekjønnet vigsel. Legalisering av surrogati, avskaffelse av sexkjøploven og polygamisters behov for en storfamilie er blant tingene Gjevjon mener problematisk. Det gjør jeg også.

Og som Gjevjon mener også jeg at det er vanskelig å skille markeringen av solidaritet med mennesker som blir hetset, diskriminert eller utstøtt av samfunnet på grunn av sin legning eller seksuelle orientering fra FRI all den tid markeringen også benyttes til å legitimere og jobbe for problematiske endringer i biologi, menneskesyn og tanken om hva en familie er og skal være.

Viktig tema

Problemet mitt med Gjevjons innlegg kommer først i avsnittet hvor hun problematiserer FRI og Prides prat om sårbar ungdom «for å vekke folks sympati». Videre skriver hun at paraden består som oftest av voksne menn og kvinner. Menn og kvinner i lakk og lær og dragqueens og hvor lite det egentlig handler om kjærlighet mellom to av samme kjønn. Helbom.

For det første trenger man ikke ha sett mye på nyhetene de siste ukene for å forstå at dette betyr enormt mye for mange, blant annet sårbare ungdommer som på grunn av sin legning er usikker på om de har en plass i samfunnet vårt. TV-serien SKAM er et annet åpenbart eksempel på hvor mye det betyr for unge og voksne at temaet tas opp.

Når det kommer til selve paraden har alle bilder og videoer jeg har sett hovedsakelig inneholdt, ja, alle typer mennesker. Unge, gamle, dragqueens, revisorer, leger, prester og mye mye mer. At Gjevjon ikke mener at voksnes seksuelle fetisjer er av allmenn interesse og at det attpåtil tross alt finnes klubber for sånt gjør etter min mening at hun bidrar til å polarisere debatten og viser hvor lite hun har forstått og sett av det hun faktisk kritiserer.

Vi som har et klassisk syn på ekteskapet, uten at jeg tar Gjevjon til inntekt for det, bør i det minste kunne anerkjenne at Pride betyr mye for mange, det kan vi etter min mening gjøre selv om vi er uenige i mange av prinsippene til FRI. Hvis ikke vil vi for evig bare tale inn i vårt eget ekkokammer.

Minsker håpet

Erstad begår etter min mening den samme feilen. Ved hjelp av det jeg nesten tør påstå er en stråmann «at mange ikke forstår hvorfor homofile må være så høylytte og vise seg frem» tegner han videre på bildet av den intolerante og trangsynte motstanderen til Pride. Både Gjevjon og især Benestad viser med all tydelighet at det først og fremst er dype etiske refleksjoner og blant annet en sterk teologisk overbevisning som gjør motstanden til hva den er.

Erstad avslutter sitt innlegg med å si at ingen kan tvinges til å verken gå i parade eller være tolerante. Det viser etter mitt skjønn det sanne ansikt til den liberale toleranse og bidrar til å minske håpet om at vi kan nærme oss hverandre i forståelse for vår uenighet.

Kjærligheten og nestekjærligheten

De to bud kan oppsummeres veldig enkelt. Du skal elske Gud og din neste som deg selv. Det siste betyr ikke bare at jeg skal elske de som mener det samme som meg selv, men alle mennesker. Min utfordring er blant annet at mange ikke kan forstå eller klare å tro at jeg elsker noen som mange mener jeg diskriminerer. Når regnbuetoget går, har jeg ikke bare problemer med å gå selv, men mange som går der gjør det fordi akkurat jeg mener det jeg mener. Hvordan har vi kommet dit?

Jeg har ingen tro på at verken den ene eller andre siden snur på sitt standpunkt bare vi snakker sammen, men jeg ser at det bare blir vanskeligere og vanskeligere å leve sammen om vi i det minste ikke forsøker.

Men da må vi kanskje slutte å snakke i overskrifter og paroler, men nærme oss hverandre i kjærlighet, den kjærligheten som vi er kalt til – nestekjærligheten, den som lytter til alle og ikke bare til den som mener det samme som en selv.