Asgeir Remø

12

Apropos "faktafeil og fordommer mot kirkelige fellesråd"

IRIS-rapporten sier det stikk motsatte av det Hougsnæs hevder. Kirkelig fellesråd har fått en sterkere posisjon og «tyngde» enn lovgrunnlagets intensjon, mens menighetsrådets posisjon og «tyngde» ser ut til å svekkes.

Publisert: 30. jun 2019

Marit Halvorsen Hougsnæs, administrerende direktør i KA, har et innlegg med tittelen "Faktafeil og fordommer" i Vårt Land 27. juni 2019. Hougsnæs tar tilsynelatende et oppgjør med tre andre debattanters omtale av kirkelig fellesråd. Mitt ærend er ikke diskusjonen mellom disse fire.

Følgende uttale i Hougsnæs' innlegg påkaller imidlertid oppmerksomhet:

"Gjennomgående fungerer fellesrådene godt. Et flertall av menighetsrådene har i gjentatte høringsrunder gitt uttrykk for støtte til videreføring av ordningen. Forskningsbasert evaluering underbygger samme konklusjon (Rapport IRIS – 2014/054). Det betyr selvsagt ikke at alt og alle fungerer bra overalt, men at ordningen fungerer etter intensjonen."

For å ta det siste først. Tittelen på IRIS-rapporten er "Samstyring i ubalanse. Evaluering av den lokale kirkens ordning". Rapporten er tilgjengelig hos Regjeringen ved Kulturdepartementet og hos IRISHovedfunn og konklusjoner i forskningen oppsummeres slik (sammendraget s. ii):

"Funnene fra vår studie peker på at det oppstår en ubalanse i ledelse, organisering og styring i mange sokn. Kirkelig fellesråd har fått en sterkere posisjon og «tyngde» enn lovgrunnlagets intensjon, mens menighetsrådets posisjon og «tyngde» ser ut til å svekkes."

Det er forstemmende å se at Hougsnæs gjengir dette med at "[fellesråds-]ordningen fungerer etter intensjonen". IRIS-rapporten sier det stikk motsatte. Det er i praksis en ubalanse som gir fellesrådene en sterkere posisjon og «tyngde» enn lovgrunnlagets intensjon, mens det motsatte er tilfelle for menighetsrådene. 

Hougsnæs fremholder også at et flertall av menighetsrådene i gjentatte høringsrunder har gitt uttrykk for støtte til videreføring av ordningen. Når den statistikken leses må en bl.a. kjenne til at fellesrådene skaffer tilnærmet alle betalte ressurser menighetsrådene har til mulig hjelp. Det omfatter også forberedelse av menighetsrådsmøter og eventuell administrativ hjelp til utforming av høringsuttalelser. KA er som oftest behjelpelig med argument via fellesrådsadministrasjonen/kirkeverge. Fellesrådet er videre ansvarlig for å skaffe midler fra kommunene. Det vil trolig kreves at et menighetsråd har relativt uvanlige ressurspersoner for at et flertall av medlemmene i denne situasjonen skal opponere mot den som skaffer midlene til driften. For menighetsrådene som er i ettsokns kommuner er det kanskje heller ikke noe stort problem. Disse finnes i knapt halvdelen av kommunene/fellesrådsområdene. Der består menighetsråd og fellesråd av de samme personer med unntak av den ene kommunerepresentanten i fellesrådet. Men ettsokns kommunene har bare knappe 13 prosent av kirkemedlemmene.

Spørsmålet Den norske kirke står overfor er hvordan kirkeordningen skal se ut framover i tid. Da er det helt sentralt at kirken får engasjert lokale medlemmer med hjerte for kirkens oppdrag. Dagens situasjon er at det lokale menighetsrådet har ansvar for virksomheten, mens det kommuneomfattende fellesrådet har myndighet over ressursene. Samsvar mellom ansvar og myndighet er en grunnleggende premiss for enhver organisasjon. Når vi i tillegg har en organisering der myndighet er lagt til de organisatoriske støtteprosessene som fellesrådene styrer, er det gitt at organiseringen blir dysfunksjonell. Hovedkonklusjonen i IRIS-rapporten lar seg forstå i lys av disse misforholdene. Myndigheten må legges der ansvaret for kjernevirksomheten ligger, - og ikke til støtteprosesser.

Jeg har utredet dette grundigere i et notat som er tilgjengelig på nettet som vedlegg til en høringsuttalelse til Kulturdepartementets lovforslag i 2017. Notatet inneholder også et konkret forslag til organisering. Det tar som utgangspunkt at den funksjonelle lokalkirken er den reelle grunnenheten. I motsetning til dagens situasjon der 'soknet' ofte fungerer som et slags hjelpebegrep, for å støtte opp under andre interesser enn den lokale kirkens.

For god ordens skyld vil jeg presisere at de fellesrådsansatte jeg har vært i kontakt med, gjennomgående gjør en god og samvittighetsfull jobb. Dette er ikke en kritikk av deres innsats, men av organiseringen, - og av Hougsnæs misvisende uttalelse.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere