Verdidebatt

Hvor har dannelsen tatt veien? Et verdikonservativt spørsmål, eller?

Spørsmålet kan også stilles slik: Har det blitt elitistisk og (upassende) konservativt å etterlyse dannelse? I alle fall hvis man skulle finne på å minne om skolen som skal bidra til å forme oss til "et gagns (samfunns)-menneske"? Professor Bernt Hagtvet er blant de fremtredende samfunnsdebattanter som lenge har ledet an i en interessant debatt om DANNELSENS demokratiske og kulturelle betydning - Og om dannelsens vekstvilkår i dagens komplekse og digitaliserte informasjonssamfunn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kanskje bør det ringe noen varselklokker hos andre enn professoren? Et varsel om hva vi taper av syne hvis betydningen av dannelse ikke lenger tas på alvor? Kanskje bør den ringe hos kirkens tillitsvalgte, og for de mange verdikonservative og kristendemokratiske politikere som burde vite hva klassisk  dannelse har hatt av betydning for demokrati og rettsstatens utvikling? Det bør ikke være bekymringsløst for noen, å bivåne at et velbegrunnet ønske om en renessanse for klassisk dannelse i mange kretser mer møtes med skjeve overbærende smil, enn med dypt alvor?

I Hagtvets idepolitiske betraktning om dannelsens funksjon i et velfungerende og kunnskapsbasert demokrati, ligger det en enkel, men klar oppfordring: En oppfordring om at vi mennesker ikke må la oss verken forlede og fascinere, av vår digitalt styrte hverdag. Nåtidsmennesket må ikke miste den elementært viktige evnen, til å omgås hverandre, uten å måtte ha IPhonen som et skjermende, støyende formidlings- og mellomledd. Vi må kort og godt evne å bry oss om hverandres oppførsel og atferd der og da. Vi må kunne føre en normal dialog med et medmenneske, og diskutere kunnskapsbasert og saklig, hva et gagns (dannet) menneske betyr for deg selv og for samfunnet. Og hva det kreves av kunnskap, respekt og anstendighet for å kunne fungere (med dannelse) i et opplyst demokrati.

Med et lønnlig håp om at en og annen travelt opptatt, og digitalt styrt politiker eller kirkelig tillitsvalgt skal få med seg konklusjonen i dette korte innlegget om dannelse, følger her en rask overordnet, men alvorlig ment politisk betraktning om temaet:

Dannelse berører politikerens evne til å spre kunnskap på en anstendig og fullstendig måte. Dannelse betyr at man selv oppføre seg på en slik måte overfor sine nærmeste, i ord og handling, at det oppstår en gjensidig respekt og troverdighet i dialogen.

Dagens nettavis- og Facebook- samfunn med sin egen virkelighets-dramaturgi, undergraver dessverre ofte mulighetene politikeren eller kirkens menn og kvinner har, for å formidle, og sette betydningen av den klassiske og kultiverte dannelsen inn i sitt rette moderne samfunns-perspektiv.

Hva kan så de mange fremtredende tillitsvalget innen politikk og Kirke gjøre med det? Dvs. å forhindre at dannelse forblir en anakronisme, mer enn en høyst aktuell etterlysning av et savnet atferdstrekk hos det moderne, og digitalt styrte velferds-mennesket?

Kanskje vil det være på sin plass at noen flere går i bresjen for dannelsens renessanse? Kanskje ville det være på sin plass at (ikke minst) den norske kirkes talspersoner, i like stor grad som de setter klimakrisen og familiepolitikken inn i et religiøst perspektiv, frontet betydningen av den klassiske dannelse som en kulturell, og kristen forankret samfunnsverdi som vi er i ferd med å miste?

Det burde være nok av gode eksempler å hente fram, om dannelsens betydning for en ønsket kulturell, religiøs og politisk samfunnsutvikling. Både i evangeliene, i den klassiske filosofien, og kanskje til og med står det, litt indirekte vel og merke, om dannelse, i et partiprogram eller to?

1

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt