Sigurd Skollevoll

2

Gi oss en gjennomgående kirkemodell

Jeg kalte fellesrådene for «ikke-demokratiske forvaltningsorgan». Jeg mener fremdeles denne betegnelsen er dekkende.

Publisert: 29. jun 2019

I et innlegg i Vårt Land 27. juni maner direktør i KA Marit Halvorsen Hougsnæs til å legge vekk faktafeil og fordommer mot kirkelige fellesråd. Et av de fakta som trekkes frem som feil er at jeg kalte fellesrådene for «ikke-demokratiske forvaltningsorgan». Jeg mener denne betegnelsen er dekkende for situasjonen.


Definert i lov

Det er de lokale menighetsrådene som er folkevalgte organ, valgt med direkte valg av kirkens medlemmer. Fellesrådene er sammensatt av personer oppnevnt av menighetsrådene, men menighetsrådene har få rettigheter overfor fellesrådet ut over dette. Oppgavene til de to organ som opptrer på det lokale rettssubjektets vegne – soknet – er inntil nå definert i lov og ikke basert på en kontrakt eller avtale mellom soknets organer.

Når den demokratiske forankring av fellesrådene er så beskjeden som dette i forhold til menighetsrådet, mener jeg fortsatt det er grunnlag for å betegne fellesrådene som «ikke-demokratiske forvaltningsorgan».

Hougsnæs skriver i sitt innlegg at «En fremtidig organisering bygget på det enkelte sokn som administrativ forvaltningsenhet er – gitt dagens soknestruktur – lite hensiktsmessig». En mulighet kunne da være å redusere soknestrukturen i landet kraftig, slik at alle sokn blir av en minimumsstørrelse. Jeg tror dette i stor grad vil redusere kirkens kontaktflate med de mange bygder og lokalsamfunn i landet, og ser dette som lite fremtidsrettet og ønskelig.


Tømmes for oppgaver

En organisering av kirken med tyngdepunkt i et tilnærmet prostinivå trer dermed frem som en mulig modell, der arbeidsgiveransvaret for alle kirkelig tilsatte lokalt kan legges til én arbeidsgiverlinje. Men jeg mener at en slik organisering ikke fører til at vi får det jeg ønsker meg – en gjennomgående kirkemodell. Både menighetsråd og bispedømmeråd vil tømmes for forvaltningsoppgaver og det meste løftes over til en administrativ forvaltningsenhet på tilnærmet prostinivå. Jeg kan vanskelig se at ikke dette gir den nye forvaltningsenhet svært stor makt på bekostning av andre nivå i kirken, sentralt, regionalt og lokalt. For disposisjonsretten over personell og økonomiske ressurser gir makt.

Desto merkeligere blir det at de folkevalgte organ tømmes for makt og innflytelse, mens det ikke-demokratiske forvaltningsorgan mellom disse gis stor myndighet. Her vedstår jeg meg at jeg kan ha fordommer mot det som i dag er de kirkelige fellesråd (og da ikke våre fellesråd i ettsoknskommuner), men momentene jeg og andre bringer til torgs om fremtidig organisering av kirken bør debatteres!


Tilslørende for fakta

En mulig etablering av administrative forvaltningsenheter på tilnærmet prostinivå tenkes å løse dagens utfordringer med dagens to arbeidsgiverlinjer, slik at disse linjer blir én. Men her mener jeg at det at vi har snakket om to arbeidsgiverlinjer i Den norske kirke, er tilslørende for fakta. Det oppleves riktignok slik at prestenes og de fellesrådsansattes arbeidsgiverlinjer møtes lokalt. Men fakta er noe annet. I virkeligheten har vi 423 arbeidsgiverlinjer (2018-tall), én sentral arbeidsgiverlinje og 422 prinsipielt uavhengige arbeidsgiverlinjer.

Å redusere de lokale arbeidsgivere til noe over 100 enheter og samtidig legge arbeidsgiveransvaret også for prester her, gjør ikke organiseringen av Den norske kirke særlig enklere. Det gjør at vi får over 100 separate arbeidsmarkeder innen Den norske kirke, biskopenes innflytelse og tilsyn svekkes, bispedømmerådenes og menighetsrådenes funksjon reduseres og forvaltningsenheten i midten får det meste av makt og innflytelse.


Forkortet arbeidsgiverlinje

I tillegg har vi ikke skaffet oss én arbeidsgiverlinje. De mange lokale arbeidsgiverlinjene må fremdeles forholde seg til den sentrale arbeidsgiverlinjen, som nå er forkortet til å gjelde biskoper og ansatte i bispedømmeråd og Kirkeråd. Og fremdeles har Kirkemøtet som Den norske kirkes øverste organ svært lite bestemmende å si overfor trossamfunnets øvrige nivå.

Nei, gi oss en gjennomgående kirkemodell! Den eneste løsningen jeg kan se for å få dette, er å legge arbeidsgiveransvaret for alle i Den norske kirke til det sentrale rettssubjektet og gi Kirkemøtet myndighet til å regulere forholdet mellom det sentrale og de lokale rettssubjektene. Først da får vi én arbeidsgiverlinje i trossamfunnet Den norske kirke. Jeg tror at dette gir en god balanse mellom Kirkemøtet, biskoper og menighetsråd. Så får vi videre debattere hvordan dette skal skrus sammen og hva vi trenger av instanser på et mellomnivå. Og så blir det spennende å se om det blir fakta eller makta som rår videre.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
22 dager siden / 1828 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1589 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
22 dager siden / 1566 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 1497 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
13 dager siden / 1395 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1343 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
11 dager siden / 1257 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 1164 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere