‘Vi vil leve lenge vi, men gammel vil vi aldri bli», synger Halvdan Sivertsen. Det er et utsagn med bred støtte i befolkningen. Vi har endatil justert gradbøyingen av adjektivet slik at man blir eldre lenge før man blir gammel her i landet.
Når blir vi gamle?
Som kjent lever norske menn og kvinner i gjennomsnitt lenger enn de noen gang har gjort. Oppfatningen av når man blir gammel har endret seg med økende levealder. Spørreundersøkelser viser at grensen nå er 80 år – minst. Eldre blir man 15-20 år tidligere, ifølge de samme kildene. For den enkelte forskyves som regel grensene etter hvert som årene går. Man vil nemlig helst verken bli eldre eller gammel, selv om man altså vil leve lenge. Og nesten alle «kjenner seg» yngre enn alderen skulle tilsi.
Fornekter vi naturens gang?
Til tross for at dagens eldre, uavhengig av hvor grensen settes, også er sprekere og friskere enn noen gang, er betegnelsene eldre og gammel blitt upopulære på grensen til stigmatiserende. Evig ungdom er idealet, og helst skal vi både se ut som, og leve som om tiden har stått stille.
Ettersom jeg selv nærmer meg den ordinære pensjonsalderen i landet vårt, deltar jeg iblant i avskjedsseremonier for jevnaldrende kolleger og venner på ulike arbeidsplasser. Da skal det ikke bare takkes for innsatsen som er gjort, og årene som har gått, men gjerne også sies noe om framtiden til hovedpersonen. Påfallende ofte er budskapet at «du er da akkurat den samme som du alltid har vært» og «du vil sikkert egentlig fortsette med samme aktivitet som før». Men det er ikke slik. Og det bør ikke være slik.
Naturlig aldring
Det menneskelige livet har ulike faser. Alt har sin tid, som skrevet står. Etter oppvekst og utdanning (den første alderen) og arbeids- og familieliv (den andre alderen) kommer det den britiske historikeren Peter Laslett (1915–2001) har kalt den tredje alderen. Da er man eldre, men ikke gammel og skrøpelig i den forstand at det går ut over førlighet og uavhengighet. Om man får oppleve den fjerde alderen, innhentes man i større grad av avhengighet og kroppslig svekkelse. Men «akkurat som før» er man verken i den tredje eller fjerde alderen.
Den fysiske aldringsprosessen begynner tidligere i livet enn vi liker å tro. Den skjer gradvis – og ganske lydløst. Det er store individuelle variasjoner, men vi rammes alle. Hudforandringer er et synlig eksempel på hva som skjer. Kraften blir svakere og utholdenheten dårligere. Syn og hørsel svekkes gradvis. Mye går langsommere. Det kan være vanskelig å skille normal aldring fra sykdom, men smerter fra muskler og ledd er så vanlig at det må sies å være normalt. Også kognitive funksjoner endres. Oppmerksomhetsevnen reduseres, hukommelsen blir dårligere og reaksjonstiden forlenges.
Enhver alder er den beste
Heldigvis er evnen til å tilpasse seg ulike aldre stor, om vi ikke stritter imot. Den svenske sosiologen Lars Tornstam (1943–2016) utviklet en egen teori om psykologisk aldring, gerotranscendens, der et naturlig perspektivskifte med årene står sentralt. Mennesker kan gjøre enhver alder til «den beste». En god aldring er ikke det samme som å fortsette med ungdommens travle liv – tvert imot.
En gerotranscendert person utvikler et redefinert selvbilde, blir mer selektiv i valget av sosiale aktiviteter og får en ny forståelse av fundamentale, eksistensielle spørsmål. I høy alder blir man mindre interessert i materielle ting og får et større behov for meditativ tilbaketrekking, en slags god, kontemplativ ensomhet.
La oss eldes med verdighet
For de av oss som er så heldige at vi får leve lenge, er det naturgitt at vi også blir gamle. Det skal vi være takknemlige for, og forsone oss med. Årene setter sine spor. Det er ikke normalt at folk over 70 år har kropp og sinn som en 40-åring. Ikke bør det være normalt å gi inntrykk av det heller.