Den norske kirke må tåle å bli fattigere.

Jeg forstår at argumentet for at Dnk får mer av potten til livssynssamfunn er valgt ut fra begrunnelsen om at det er en stor mengde medlemmer som bruker kirkens tjenester, begravelser, dåp, konfirmasjon, vielser. Og at det ikke er valgt en livssynsskatt eller medlemskontigent. Det var også et kulturelt argument  Stortinget hadde for å gi en særstilling til Dnk - folkekirken er ønsket videre.

Det er relevant med en opprydding. Opplysningsvesenets fond, kanskje det ble en minnelig ordning som Kjell Ingolf Ropstad kom med. Noe til staten, noen til kirken.

På mange måter hadde det vært mer skvært men selvfølgelig mye mer radikalt om man valgte en livssynsskatt eller medlemskontigent for alle tros,-  og livssynssamfunn. Faren for at ordningen som er valgt, vil halte er ganske stor. Men det bør gå an å tro at det fortsatt lar seg gjøre å rydde i forholdet mellom Dnk, stat og kommune.

En sak som virker opplagt for Humanetisk forbund er at den lokale kirke ikke lenger kan administrere alles gravferd. Jeg følger dem på dette. Dette bør overlates til kommunene. Det blir en slagside at et stor trossamfunn administrerer andre samfunnsmedlemmer begravelse.

Kommunene bør kunne ta vare på kirkebygg, dette er kulturbygg, sånn sett er også bedehus kulturbygg og det bør være et samfunnsanliggende at noen av disse bevares. Alle bygninger tilhørende tros,- og livssynssamfunn må også få støtte til å bevares. Staten må finne en måte å bidra til at kommunene klarer dette.

Vi må tåle at Dnk blir fattigere. At vi må se enda mer på hva det koster å holde såkalt forordnede gudstjenester, og at disse må ned i antall. Eller at man sentraliserer der det er mulig. Forenklede gudstjenester må vurderes, hvor kirkemusiker ikke deltar, og om mulig en lekpredikant som leder gudstjenesten.

Foreløpig har Dnk rimelig god bemanning. Dette kan endre seg hvis det ikke blir økonomi til å dekke stillinger eller arrangementer. Vi kommer til å måtte regne enda mer på hva vi kan få til og hvor det kan søkes om støtte til kulturarrangement som feks klassiske kirkemusikkoppsettinger.

Diakoni er kirkens sterkeste mandat til å virke og være i verden. En fornyelse av diakonien vil være å regne diakoni som noe vi selv, alle,- trenger: samtaler, trøst, hjelp til foreldre som ønsker å lære bånsuller for barna sine, samlivskurs, hjelp i kriser, ved sykdom, brudd, alt det som kan ramme oss alle på godt og vondt og hvor mange av oss ønsker at kirken har noe å gi. Også ved å tilby meningsfulle oppgaver som frivillig, tilhørighet, livsglede ved å bidra med noe.

Konsulenter på bispedømmenivå må ned. Når misjonskonsulenten ringer meg som menighetsrådsleder og etterlyser at vår menighet ikke har igang et misjonsprosjekt så er ikke det ok bruk av konsulentlønninger. Og hvorfor må vi flotte oss med titler som Stiftsdirektør? Dette må være en effekt av gullalderen. Kommunikasjonsmessig er det også en raritet da det ellers brukes betegnelse bispedømme.

Jeg er ikke så redd for om Dnk blir fattigere. Det er en utvikling vi må forholde oss til. Det er ikke nødvendigvis slik at livet i kirken blir fattigere når vi nå tar denne ryddejobben.

Guri Berntsen