Faktafeil og fordommer mot kirkelige fellesråd

Menighetsrådsleder Dag Brekke (Vårt Land 21.06.19) omtaler fellesrådene som «gjøkunger» som tar seg til rette på bekostning av menighetsrådene. Lignende kritikk ble tidligere i juni fremsatt av biskop emeritus Aarflot (Vårt Land 11.6.19). «Store og mektige fellesråd» omtales i negativt ladede ordelag. De «utmanøvrerer» strategiske oppgaver som tilligger bispedømmerådene og «truer» og «frarøver» menighetsrådenes innflytelse i egen menighet.

Fakta om de kirkelige fellesråd

Fellesrådene er et demokratisk valgt fellesorgan for alle menighetsråd i kommuner med flere sokn. Det er et felles styringsorgan der hvert menighetsråd velger inn sine representanter. Mandatet til menighetsråd og kirkelig fellesråd – som begge er organer for den juridiske person «soknet» – er nedfelt i dagens kirkelige lovgivning (kirkelovens §§ 9 og 14).

Ordningen ble lovregulert av Stortinget i juni 1996 etter at den gradvis var blitt frivillig etablert av menighetsrådene i mange kommuner som svar på reelle samordningsbehov. Utformingen av lovens bestemmelser ble gjort etter omfattende dialog mellom staten, kommunene og Den norske kirke og hadde bred støtte både blant et flertall av menighetsrådene og Kirkemøtet.

Gjennomgående fungerer fellesrådene godt. Et flertall av menighetsrådene har i gjentatte høringsrunder gitt uttrykk for støtte til videreføring av ordningen. Forskningsbasert evaluering underbygger samme konklusjon (Rapport IRIS – 2014/054). Det betyr selvsagt ikke at alt og alle fungerer bra overalt, men at ordningen fungerer etter intensjonen.

Debatten om ny kirkelig organisering

Så pågår det en viktig og nødvendig diskusjon både om forbedring av kirkens organisering og om hva av dagens kirkelov som fortsatt bør være lovregulert.

Uansett utfall av den debatten, vil behovet for fellesløsninger for flere sokn øke i tida framover. Å sikre en forsvarlig ressursforvaltning i en kirke med mange små sokn, er den viktigste grunnen til det.

Fellesskapsbaserte løsninger muliggjør deling av kompetanse, økt profesjonalisering og flere heltidsstillinger. De er helt nødvendige av hensyn til å kunne rekruttere og beholde dyktige ansatte i Den norske kirke. Fellesløsninger setter også det enkelte sokn i stand til å få til mer. En fremtidig organisering bygget på det enkelte sokn som administrativ forvaltningsenhet, er – gitt dagens soknestruktur – lite hensiktsmessig.

Hvor mange sokn som bør inngå i framtidige fellesstrukturer, om den kirkelige inndeling bør etableres parallelt med den offentlige eller følge indrekirkelige kriterier, om opprettelsen av samarbeidsorganer bør besluttes lokalt eller nasjonalt, i lov eller med hjemmel i lov, er viktige spørsmål som bør diskuteres bredt. Denne type spørsmål må også belyses både kirke- og arbeidsrettslig og med hensyn til økonomiske konsekvenser.

Soknet er kirkens grunnenhet

Ut fra et kirkelig ståsted, er det uansett soknene som utgjør kirkens grunnenhet. Begge dagens organer for soknet – både menighetsråd og kirkelig fellesråd – opptrer side om side med likeverdig legitimitet på soknenes vegne.

Det er ingen prinsipielle religionspolitiske årsaker til at staten ikke skal kunne lovregulere det ene av soknets to organer, hvis det kan lovregulere det andre. Avgjørende kirkelig sett for hvorvidt noe bør lovreguleres eller ei, er hva som på kort og lang sikt vurderes som mest tjenlig. Det henger igjen sammen med synet på Den norske kirke som folkekirke og hva som på best måte vil sikre forsvarlige, forståelige og forutsigbare rammebetingelser for kirkens arbeid over hele landet.

Diskusjonen om utformingen av ny trossamfunnslov og fremtidig kirkelig organisering er uansett for viktig til at faktafeil og fordommer mot de kirkelige fellesråd bør dominere den. Det har verken folkekirken som fellesskap eller som arbeidsplass råd til.

Marit Halvorsen Hougsnæs
administrerende direktør 
KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter