Verdidebatt

Frimodighet i kirken

Kirkemøtets grunnleggende premiss om at her finnes to motstridende syn som begge er teologisk legitime, er uholdbart.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er de som står for en klassisk forståelse av ekteskapet, som må bære omkostningene etter at Kirkemøtet i 2017 gav grønt lys for kirkelig vigsel av to av samme kjønn. Dette påpeker styre­leder for Frimodig Kirke, Svein ­Granerud, i Vårt Land 15. juni. Det sies at kirken gir rom for to likeverdige syn. Men kirken sender ut ett arbeidslag som vandrer medstrøms, og ett som vandrer motstrøms – og som utløser flertallets aggresjon og beskyldninger om diskriminering, intoleranse og dømmesyke. Begge arbeidslag er sendt med kirkens kall og oppdrag, skriver Granerud.

Teologisk samtale

Granerud har rett i at om viljen er god, er ­dette et ­prosjekt som vanskelig lar seg g­jennomføre. Men hva er så Graneruds ­anbefaling i denne situasjonen: «Vi må fortsette den teologiske samtale. Vi skal ­omtale hverandre med vennlighet og respekt. Vi skal forkynne evangeliet om ­frelsen i Jesus alene. Men vi må også være ­ærlige om den situasjonen kirken ­befinner seg i.»

Jeg har stor sympati med Graneruds anliggende. Men har samtidig ­vansker med å forstå at hans anbefalinger ­peker på en vei ut av krisen.

1. Hva forventer Granerud av en fortsatt teologisk samtale? At de liberale oppgir sitt syn og Kirke­møtet omgjør sitt vedtak om å vie like­kjønnede, er lite realistisk. En samtale har etter mitt syn liten verdi dersom man ikke i utgangspunktet er enige om samtalegrunnlaget: Hva er det som kan avgjøre hva som er sant og rett? Reformatorisk kristendom regner med at Skriften alene er norm for tro, lære og liv i kirken.

2. Det finnes intet bibelsk grunnlag for å vie homofile. De som godtar likekjønnet ekteskap, bryter på en avgjørende måte med Bibelens ­autoritet. Her dreier det seg om en grunnleggende skaperordning og Guds bud. Man velsigner noe som Skriften kaller synd. Det sies klart at de som lever slik «ikke skal arve Guds rike» (1 Kor 6,9-11). Dette har med vår evige frelse å gjøre (Se også Rom 1, 25-27 og 1 Tim 1, 9-11).

3. I Bibelen blir det advart mot vranglærere som volder s­plittelse og anstøt (Rom 16,17, 2. Joh 10). Slik vranglære skal ikke ­tolereres i en sann kristen menighet, den har ­ingen legitim plass der. Skal vi være ærlige om den situasjonen kirken ­befinner seg i, må vi si at kirkens vedtak om å vie likekjønnede par er i strid med Skriften og derfor ikke bør ­aksepteres eller respekteres.

Kirkemøtets grunnleggende premiss om at her finnes to motstridende syn som begge er teologisk legitime, er uholdbart.

4. I Den norske kirke blir prester og biskoper fortsatt vigslet og lover å forkynne og lære i samsvar med Skriften og kirkens bekjennelsesskrifter. Vi må gjerne omtale alle med vennlighet. Men jeg har ikke respekt for dem som lover troskap mot Skriften og samtidig går inn for å velsigne forhold som ikke lar seg forene med Guds rike. Kirkens oppgave er å avsløre synden og forkynne til omvendelse og nytt liv, ikke å velsigne det syndige livet.

5. Vi trenger i dag ­frimodige ­kristne som våger å stå for ­Bibelens lære også når den ­bryter med folke­opinionen og tidsåndens t­ilpasningsteologi. De vil ikke bli ­populære – verken i folke­kirken ­eller blant folk flest. Men sannheten tro i kjærlighet kan de bli redskaper til å fremme ekte kristen tro og etter­følgelse også i vår tid.

Jon Kvalbein

Pedagog, redaktør og skribent

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt