Verdidebatt

Samlivsetikk - Tolkningsdiskrimineringen fortsetter i Pinsebevegelsen

Jeg mener å se at teologisk refleksjonsgruppe fremdeles gjør lite for å fordømme, når det kommer til skilsmisse og gjengifte som ikke fyller deres kriteriene på bibelsk tale om skillsmisse og gjengifte, men bruker mye energi på å vise at Paulus skulle kjenne til noe vi ikke har noe grunnlag for å si at han med sannsynlighet kjente til. Dette mener jeg fremdeles viser en tolkningsdiskriminering.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For to dager siden kom pinsebevegelsens teologisk refleksjonsgruppe ut med et teologisk dokument på samlivsetikk. Jeg er selv ikke medlem i pinsemenighet lenger, men jeg har familie og flere venner som er aktivt med i det pinse- og frikirkelige nettverket Skeivt kristent nettverk og jeg vil gi dem en stemme i denne saken, ettersom jeg har arbeidet en god del med kristen samlivsetikk.

18. juni  2017 kom jeg med en kritikk av Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsgruppe, som jeg mener driver med bibelsk tolkningsdiskriminering av homofile.

Øyvind Gaarder Andersen kom et tilsvar i den 7. juli i Pinsebeveglsens avis, Korsets Seier. Jeg gav et svar på tilsvar 15. august 2017. Det som står under her er et noe omskrevet utdrag fra mitt siste svar. Svaret er like aktuelt nå som den gang.  

En kritikk jeg hadde av refleksjonsgruppa den gang var at de ikke behandlet alle pastorer og ledere som er skilt og gjengift av grunner som ikke er tillat i Bibelen. Nå har de behandlet det. Det er ikke helt lett å forstå hvordan de klarer å komme frem til så liberale tolkninger i spørsmålet om gjengifte, men stenger igjen døren totalt for den samme liberale tolkningen i møte med homofilt samliv. Jeg lar det være opp til leserne hva gjelder tolkningen av gjengifte. Det jeg vil vise her atter en gang er at Bibelens forfattere ikke kjenner til vår tids kristne homofile forhold.

Fremdeles brukes førstelektor emeritus i gresk, Bjørn Helge Sandveis, forskning på homoseksualitet i antikken som kronvitne på et bibelsk nei til homofile forhold. Ettersom Sandveis forskning fremdeles brukes av Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsgruppe, vil jeg at alle skal se hva denne forskningen går ut på. Det er heller lite i Sandveis forskning som sannsynliggjør at Paulus kjente til situasjoner vi står ovenfor i dag, når homofile ønsker å gifte seg.


Bjørn Helge Sandvei skriver: "De som arbeider med antikkens historie, vil generelt være varsomme med å uttale seg med sikkerhet om hva fortidens mennesker kunne vite. Men man kan drøfte sannsynlighet. Og når det gjelder hvorvidt Paulus kjente til fenomenet 'homofile partnerskap', er sannsynligheten meget høy." Deretter kommer Sandvei med sine eksempler som skal sannsynliggjøre Paulus´ kjennskap, (jf. Sandvei Bibelen og homofilispørsmålet 2013: 6-7).

Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsgruppe bruker Sandveis forskning til å sannsynliggjøre at Paulus hadde våre kirkelige homofile forhold i tankene. De gjør seg også bruk av et par forskere som også Sandvei henviser til i sin forskning. Ved et nærmere studium av disse forholdene viser det seg heller det motsatte: Paulus har mest sannsynlig ikke hatt våre kirkelige forhold i tankene. Jeg tar utgangspunkt i Sandveis to dokumenter: Bibelen og homofilispørsmålet fra 2013 og Homofili - samliv eller singelliv, historisk og aktuelt fra 2016.

Hvis du ikke har interesse av de korte redegjørelsene av alle de enkelte eksemplene kan du bare hoppe ned til sammendraget.

Aristofanes urfortelling om seksualitetens tilblivelse i Platons Symposium

Fortellingen er i sin korthet slik: I begynnelsen var mennesker tre kjønn: mann kvinne og androgyn (mann og kvinne i en kropp). Kroppene til de tre kjønna hadde dobbelt sett med armer, hoder, bein, kjønnsorganer osv. I et opprør mot gudene fant gudene ut at menneskene ble for mektige for dem, så i et forsøk på å hindre opprøret splittet de alle menneskene i to. Dette førte til et stort gap i menneskenes liv. Gapet førte til en konstant lengsel etter å finne den halvdelen de ble skilt fra. De splittede androgyn lengtet etter det motsatte kjønnet, mens kvinnene og mennene som hadde blitt delt lengtet etter samme kjønn.

Ser man dette i sammenheng med hvilken kjærlighet Aristofanes oppmuntrer til, er ikke læren gjensidige forhold mellom voksne menn, men mellom en mann og en tenåring, evt. en lærer og en elev eller der det lå en ubalanse i maktforholdet. Dette kalles pederasti.

Dessuten, hvis det er dette Paulus hadde i tankene da han tenkte på homoseksualitet, vil hele tanken være et resultat av en avgudsmyte. Er det derfor Paulus sier i Romerbrevet at menneskene vendte seg om til avgudsdyrkelse i forkant av talen mot homoseksuelle forhold? Det vet jeg ikke, men hele resonnementet er bygd på en avgudsmyte og vi henvises til forhold med skjev maktbalanse og pederastisk homoseksualitet.

Politikeren Pausanias og dikteren Agathon

I samme fortelling fra Platons symposium får vi også høre om paret Pausanias og Agathon. Dette eksempelet er kanskje det som minner om den konteksten kirken opplever den står overfor i dag. Men her er det viktig at vi ikke leser vår egen tid inn i forholdet mellom til Pausanias og Agathon. I den klassiske greske perioden (5. -4. Årh.f.Kr.) var det helt essensielt å dele de seksuelle partene inn i passiv og aktiv: Den som er aktiv og den som er passiv. Den som er aktiv er overlegen den som passiv. Kvinnene ble ansett som passive i antikken. Passiv betyr ikke at den passive ikke gjorde noe, men den var mottager av økonomisk forsørgelse, underordnet i maktforholdet og passiv mottagende i samleiet. I forholdet mellom Pausanias og Agathon, var Pausanias overlegen politisk. Agathon var også rundt 15 år da han ble tatt som elsker av den voksne Pausanias. I tillegg ble Agathon omtalt som en ung gutt selv i slutten av 20-årene. Han var ellers kjent for å kle seg ut som en kvinne, og beskrives med pene feminine trekk.

Paulus sa at mannen skulle være kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode. Pinsebevegelsens majoritetsholdning i dag tolker Paulus dit hen at kvinnen og mannen er likestilte og likeverdige i maktforholdet (http://www.hegertunsblogg.org/2009/02/kvinnelige-ledere.html). Hvis Pinsebevegelsen har rett i dette, skal det verken være forskjell i verdi eller stilling mellom kvinner og menn i et forhold eller i kirken. Dersom majoriteten av pinsemenighetenes tolkning av Paulus sitt syn på kvinnens verdi og stilling er riktig, ville hele den homoseksuelle konstellasjonen da fremstå som en pervertering av likeverd og –stillingen og maktrelasjonen mellom menn. Nå er jeg ueng med pinsebevegelsen her og tror at Paulus faktisk mente at det var en forskjell i stillingen på menn og kvinner. Hvis Paulus mente at kvinnen ikke var likestilt mannen, vil mannen som inntar en passiv stilling nedgradere seg selv til noe mindre enn det Gud har skapt ham til og den som er aktiv vil undertrykke en annen mann.

Måten dette homoseksuelle paret blir presentert på samsvarer ikke med det Paulus foreskriver i kristne relasjoner generelt. Gjensidige og livslange homofile forhold anses ikke i dag som undertrykkende og et brudd på likeverd og –stilling. I pinsemenigheter i dag er det også ensidig selve akten som blir ansett som syndig, uavhengig av hvordan den utføres. Pinsemenigheter anerkjenner at både heterofile og homofile forhold kan være bygd på et vennskap med likeverd og gjensidighet. Et slikt moderne samliv på slike premisser foreligger ikke i fortellingen om Pausanias og Agathon.

I tillegg er det også viktig å påpeke at Aristofanes la det tungt innover Pausanias og Agathon at myten om menneskene som ble splittet i to ikke skal forstås bare som en myte, men også som veiledende for ikke å vekke gudenes vrede. Paulus ville derfor også ansett dette ikke-likestilte forholdet i lys av en avgudsmyte som ikke svarer til sannhetene Paulus fant i den jødiske skaperfortellingen. Det er en mulig forklaring på Paulus sin utleggelse i Romerbrevets første kapittel vers 18 og utover, hvor han underbygger at homoseksualitet er et produkt av avgudsdyrkelse.

Homers Akilles og Patroklos

For det første har det alltid vært uenigheter om disse var elskere eller om de helt enkelt var gode venner. Homer skriver aldri at de var kjærester. Akilles forelsket seg også i kvinnen Penthesilea i rett før hun døde, noe som indikerer at Akilles var heterofil eller bifil. Patroklos på sin side ønsket å gifte seg med kvinnen Briseis og var beredt til å overtale Akilles om å gjøre et giftemål mellom dem mulig. Dette taler også for at Patroklos ikke så for seg et monogamt eller livslangt forhold med Akilles. Jeg regner med at Teologisk refleksjonsgruppe ikke vil mene at David og Jonatan hadde et homofilt forhold, selv om Bibelen sier at David og Jonatan kysset, at David sa at hans kjærligheten til Jonatan betydde mer for ham en kvinners kjærlighet og at deres forhold har vært tolket som en pakt like sterk som en ektepakt mellom en mann og en kvinne.

Fortellingene om Akilles og Patroklos er skrevet rundt samme tid som fortellingen om David og Jonatan. Ettersom det er mer å gå på i tekstmaterialet for å kalle David og Jonatan kjærester, så kan man også gå ut ifra at Paulus ikke anså deres forhold som noe mer erotisk enn forholdet mellom Akilles og Patroklos.

En videre diskusjon har også vært at Akilles omtaler Patroklos på en måte som viser en klar maktskjev relasjon, som mer ligger i pederasti-tradisjonen. Spørsmålet er jo uansett om de i det hele tatt ble ansett som kjærester av Paulus. At de skulle bli ansett som likeverdige kjærester med et monogamt livslangt løfte, er ut ifra det nevnte ikke sannsynlig i det hele tatt.

Sapfo fra Lesvos

Også Sapfo kjærlighetslyrikk fra det 6. århundre f. Kr. har vært diskutert i det vide og breie. Er det homoerotiske kjærlighetserklæringer Sapfo kommer med eller er det bare vennskapelig hengivenhet til andre kvinner? Dette spørsmålet er ikke så viktig i denne sammenheng, ettersom det uansett er lyrikk som omhandler hengivenhet til flere kvinner, av en kvinne som er gift med en mann. Hvis Paulus kjente til Sapfos dikt og tolket dem seksuelt, ville dette bare bygget opp under en fordom om en kvinne i et heterofilt ekteskap som begjærte flere kvinner seksuelt.

Hvis dette eksempelet viser noe, så er det at Paulus ikke kjente til moderne kristne i lesbiske forhold.

Harmodios og Aristogeiton

Dette paret ble hedret for å være årsaken bak det atenske demokrati etter at de myrdet tyrannen Hipparkhos. Det var en statue for hver av dem i Aten på Paulus sin tid og en klassisk fremvisning av et pederastisk forhold. Hvis Paulus kom over dette ville han se en fremstilling av en tenåring og en voksen mann i et forhold og i tillegg kanskje lært at pederastiske forhold er med på å hindre tyranner fra å ødelegge samfunnet. En slik pedagogisk funksjon hadde i hvert fall Harmodios og Aristogeiton i Aten i Paulus` samtid.

Den hellige skare fra Theben

I Khaironeia i 338 f.Kr. ble det reist et minnesmerke over denne falne hellige hæren, som kalles Løvemonumentet. Det finnes en god del fortellinger om denne hæren som kjempet tappert. De elskedes hengivenhet til hverandre var så stor at de var villige til å ofre livet for sin kjære.

Halvparten av dem som har gjengitt disse fortellingene skriver ingenting om at hæren besto av homofile par, mens den andre halvparten mener at det var saken. Historikere har kommet til å feste størst tillit til Plutarks gjengivelse av denne hærens bragder, ettersom det er den mest utførlige. Plutark var av dem som anså denne hæren å bestå av homofile par som alle var helter. Plutark anså denne hæren å bestå av gjennomgående pederastiske par. Han ville etter all sannsynlighet ikke kalt dem helter om de ikke alle besto av pederastiske forhold, ettersom Plutark regnet en voksen passiv som den største av alle laster.

For videre studier av dette vil jeg henvise til antologien Battle in Antiguity, hvor Daniel Ogden viser at homoseksualitet i krig var et helt eget domene for homoseksualitet. Både Plutark og Straton (les mer nedenfor) har krigs-/kampsituasjon i øyemed når de prater om gjensidige homoseksuelle forhold. Plutark insisterer på at hæren består av pederastiske par, selv om den passive parten må ha vært eldre enn 18 år.

Fra historien vet vi at en voksen soldat skulle kurtisere å elske med en ung mann mellom 12 og 18 år, og når tenåringen ble over 18 år, kunne han tas opp som medsoldat med den eldre elskeren. Det kan innebære at Plutark anså soldatrelasjonen som et unntak for to voksne menn. Likevel var det viktig for Plutark å understreke at dette var for pederastiske forhold å regne. En implisitt del av denne ordningen var også at det kom en tid hvor forholdet tok slutt. Da skulle soldatparet skilles og den eldste soldaten skulle søke å gifte seg med en kvinne og den yngste soldaten skulle kurtiserte en ny ungdom og gå inn i den aktive rollen i et nytt soldatforhold.

Hvis Paulus hørte om Den hellige skaren, så ville han nok også hørt Plutarks utførlige versjon om pederastiske forhold som varte i soldattiden for å styrke hærens kampmoral. Ikke akkurat sammenlignbart med det vi sikter til i dag.

Plutarks Erotikos

Plutark lovpriste først og fremst det heteroseksuelle ekteskapet som den reneste form for kjærlighet. Han løftet opp gjensidighet og likeverd mellom de elskede, også blant pederastiske soldatpar, men vi får i tillegg beskrivelser som umuliggjør forhold med løfter om livslang trofasthet i homoseksuelle forhold. Plutark mente nemlig at den største skam var at voksne menn inntok den passive rollen i homoseksuelle forhold. Homofile forhold skulle bare eksistere så lenge den yngste i forholdet var å regne som gutt. Plutark mente også at homoseksualitet generelt ikke klarte å unngå tvang. Det vi i dag ville kalt overgrep og/eller voldtekt. Det finnes en ambivalens hos Plutark til homoseksuelle forhold.

Plutarks tekster om kjærlighet bygger ikke under sannsynligheten for at Paulus kjente til stabile homofile forhold, men bygger under at Paulus kan ha kjent til at Plutark argumenterte for at forhold skulle være gjensidige både der en mann var sammen med en kvinne og der en voksen mann inngikk i et pederastisk forhold til en tenåringsgutt. Men Paulus kjente da også til at Plutark mente at det bare var pederastiske forhold som var akseptable og at forholdet mellom to voksne menn var forkastelig, samt at tvang alltid var en fare.

Kanskje det er til beskyttelse for den passive part som lar seg ligge med at Paulus distingverer og fordømmer både den aktive, den som ligger med menn, og den passive, de som lar seg ligge med? (jf. 1Kor 6,9)

Den romerske filosofen Seneca

Sandvei skriver at Seneca var lærer og rådgiver for keiser Nero, og at historikeren Dio Cassius kritiserte Seneca for å leve annerledes enn han lærte. Seneca ”fant nytelse i unge menn og lærte Nero å gjøre det samme”. Keiser Nero feiret senere to offentlige bryllupseremonier med menn.

Sandvei skriver videre:

”Seneca var en eldre bror til den guvernør Gallio som Paulus støtte sammen med under sitt opphold i Korint (Apg 18,12-17). Paulus gikk på denne tiden med planer om å reise nettopp til rikshovedstaden (Rom 1,13; 15,23), og som romersk statsborger var han neppe ukjent med og uinteressert i hva som foregikk i guvernør Gallios nærmeste familie ved keiserhoffet i Roma. (Neros etterfølger på keisertronen, Galba, hadde ifølge historikeren Suetonius en særlig forkjærlighet for godt voksne menn. Romersk lovgivning tillot homoseksuell omgang med også voksne slaver og ikke-borgere.) (Sandvei 2013:9)

Det er gode muligheter for at Paulus har kjent til disse forholdene. Kritikken mot Seneca og Neros polygame forhold er med på å understreke at homofili tilhører en verden hvor monogame og gjensidige forhold ikke er viden kjent.

Efesiske eventyr av Xenofon fra Efesos (100-tallet e.Kr.)

For det første er disse eventyrene skrevet etter Paulus sin tid, og for det andre omhandler de seksuelle fortellinger som ikke er forbundet med de bibelske rammene for seksualitet, som gjensidighet, livslang forpliktelse, frivillighet og likeverd. Dette er ikke med på å sannsynliggjøre at Paulus har vår tids ekteskapelige homofile forhold i tankene. Paulus kan heller ikke ha kjent til Xenofon.

Straton fra Sardes (100-tallet e. Kr.)

Straton påstår at de menn som tiltrekkes av en som er 18 år eller mer, ønsker å etablere et gjensidig kjærlighetsforhold. Dette er en logisk resonnering for oss i dag, ettersom gjensidighet strengt tatt ikke kan eksistere i pederastiske forhold. Stratons kontekst befinner seg også i rammen av en voksen soldat som finner seg en ung gutt (12-18 år) som han elsker med frem til gutten initieres til opptak i hæren (opptak skjedde i 18-20-årsalderen). Når gutten er klar til å initieres, så trer han inn som den passive partner og medkjemper. Ogden viser at dette var en svært utbredt form for homoseksualitet i antikken. Straton anså forholdet mellom Akilles og Patroklos som arketypen for slike soldatforhold.

Likevel, selv om gjensidighet er essensielt for et kristent samliv, så er ikke det alt som er essensielt i kristen kontekst av et samliv. Det livslange løftet om trofasthet er også et premiss. Det premisset kommer ikke frem, ettersom soldatlivet ikke var et livsvarig yrke. Eksempelet med soldater kan være noe Paulus kjente til, selv om han ikke kan ha kjent til Straton. Likevel hjelper ikke det Paulus til å forstå vår tids kristne homofile som lever livslange  forpliktende forhold.

Elevsis og Helena (300-tallet e. Kr.)

Noen mener at bildet av disse kvinnene fra 300-tallet kan minne om et ekteskap mellom to kvinner. Filologen, Craig A. Williams, som Sandvei støtter seg på, mener at bildet av de to kvinnene ikke gir oss mulighet til å konkludere med at dette var et par med erotiske bindinger (Reading Roman Friendship 2012: 347-348). Williams sier også at det ikke fantes et språk for homofile ekteskap i romersk kultur, men spekulerer i at det latinske ordet for trofast vennskap, amicitia, kan bety noe som vi ville tenke på som ekteskap. Disse amicitia kunne ha seremoniell initiasjonsrite og vi har en håndfull eksempler av slike venner på gravsteiner. Men dette er sjeldne forhold med lite eksempler fra antikken og derfor vanskelig å konkludere noe med.

Bare at det ikke finnes et eget ord for homofile ekteskap på denne tiden tilsier at dette er sjeldne greier, men at det fantes burde ikke forundre. Ekteskapslignende homofile samliv kan ha vært mer vanlig enn antatt på 300-tallet, men bare det faktum at det ikke fantes et eget begrep for slike samliv viser at det ikke er en kultur hvor dette er noe alle er oppdatert på. For det alle er oppdatert på, finnes det fort et begrep for. I hvert fall hvis dette har vært vanlig i minst 300 år. Dette viser for meg at homofile ekteskap ikke var vanlig, selv på 300-tallet e.Kr.

Da dette var sjeldne forhold i antikken 300 år etter Paulus, er det virkelig ikke sikkert at Paulus kjente til lignende forhold i sin egen tid. Det er heller ikke sikkert at oldkirken har har kjennskap til slike forhold som befant seg i skyggene av samfunnets normalitet.

Når dette er sagt, så tror jeg virkelig at det har eksistert forhold som var monogame, frivillige, trofaste, livslange, gjensidige og likeverdige, men det ser ut som at dette var forhold som ikke var så synlig i antikken. Mengden av kjente offentlig inngåtte monogame ekteskap er ikke stor nok til å konkludere med at Paulus hadde kjennskap til dette, ei heller at oldkirken hadde noe utviklet forståelse for det vi erfarer i dag.

Craig A. Williams

Filologen Craig A. Williams har gjort et formidabelt studium på homofile forhold i romersk kultur. Jeg har ikke lest mye av William, men har lest om Elevsis og Helena og forskningen på gravsteiner, hvor man antar å finne homofile ekteskap blant romerne. Sandvei finner det nok å henvise til overskrifter hos Williams som Mature males as sexual objects og Marriage between males. Hva dette innebærer skriver han ingenting om, men tar med Williams konklusjon:

”In sum, it seems clear that some Romans did participate in formal wedding ceremonies in which one male was married to another (…) and that these men considered themselves joined as spouses.”

Likeledes finner Pinsebevegelsens teologikse refleksjngruppe det nok å sitere dette sitatet uten å underbygge hva som ligger under. Williams har selv konkludert med at begrepet som indikerer homofile ekteskap er usikker, så jeg skulle ønske Sandvei og refleksjonsgruppa skrev mer om dette og gjerne hvilken kritikk det har fått av andre forskere. De andre eksemplene jeg har gått igjennom fra Sandvei, viser ikke at vi har med vår tids homofile ektepar gjøre eller at Paulus har kjent til dette.

Sammendrag

Sandvei har i sine to dokumenter til sammen 11 eksempler. Disse eksemplene viser oss en avgudsmyte med oppmuntring til maktskjeve og pederastiske homoseksuelle forhold; et eksempel med et markant maktskjevt forhold, som ble innledet av en voksen mann og med en 15-åring; et eksempel som kanskje ikke har noe med seksualitet å gjøre, hvorav den ene forelsker seg i en kvinne og den andre ville gifte seg med en kvinne; et annet pederastisk par, hvor selve pederastien på Paulus´ tid ble sett på som forbilledlig for å unngå tyranner; neste eksempel handler om en kvinnes lesbisk begjær etter flere kvinner, mens hun var gift med en mann; to pederastiske eksempler, hvor den ene omhandler homofile forhold i en avgrenset periode i hæren og den andre har med en redsel for homoseksuell tvang. Til slutt får vi tre eksempler som er 100-300 år etter Paulus sin levetid, hvorav en handler om erotiske fortellinger som ikke har vanlige kristne rammer for seksualitet, en som sant skal sies åpner for at pederastiske forhold kan gå inn i et nytt stadium av gjensidighet der ungdommen blir voksen, men da i kontekst av en avgrenset tid i hæren og den siste fra et lesbisk forhold som kanskje ikke er seksuelt. I tillegg fantes det ikke et begrep for konkrete homofile ekteskap i antikken, noe som signaliserer at ekteskapslignende homofile forhold er en svært ukjent konstellasjon for de fleste i antikken.

Til slutt benytter Sandvei seg av ekspertise fra filologien Crag A. William uten å gå nærmere inn på hvilke forhold Williams henviser til, når han snakker om homofile ekteskap. I lys av gjennomgangen her, så var kjennskapen til ekteskapslignende homofile konstellasjoner mest sannsynlig reelle 300 år etter Pauli levetid, men svært sjeldne for folk flest. Så sjeldne at det ikke fantes et eget begrep for konstellasjonen.

Sandvei skriver: ”Disse eksemplene får her være tilstrekkelige som et lite bidrag til bildet av det samfunnet som apostelen Paulus levde og virket i… Å spørre om Paulus kjente til ”ekte” homofili, synes for meg å være like meningsløst som å spørre om en prest i dagens Greenwich village i New York eller i Castro-distriktet i San Francisco kan vite noe om ”ekte” homofilt samliv.”

Dette er jo virkelig ikke spørsmålet, og jeg håper teologisk refleksjonsgruppe skjønner det. Spørsmålet er om Paulus kjente til homofile forhold som er sammenlignbare med de vi finner i vår kirke i dag. Sandvei har absolutt vist at Paulus kjente til ”ekte” homofili, men det er ikke spørsmålet vi stiller oss i kirken i dag. Spørsmålet er om Paulus kjente til monogame, frivillige, trofaste, livslange, gjensidige, likeverdige og offentlig inngåtte ekteskap mellom mennesker av samme kjønn. For dersom man ønsker å finne ut hva som er summen av de rammer Bibelen setter for seksuelt samliv, så er det akkurat disse. Et sunt ekteskap i kristen forstand er rammet inn av disse verdier. Dersom en av komponentene, frivillighet, livslang forpliktelse, trofasthet, gjensidighet, likeverdighet og offentlig inngåelse mangler, da er de ikke lenger et sunt ekteskap ifølge Bibelen. Dersom vi ser bort fra Det gamle testamentet, må vi kanskje tilføre at det også må være monogamt. I hvert fall har monogami blitt et krav i kirkens tid.

Selv om det finnes mange variasjoner av homoseksuelle forhold i Paulus sin kontekst, må det også understrekes at en overveldende stor andel av homofile forhold ikke innehar standarden Paulus har for et kristent ekteskap mellom en mann og en kvinne. Variasjonene var absolutt mangfoldige, men det er ikke et argument for at Paulus kjente til det vi prater om i våre kirker i dag. Eksemplene Bjørn Helge Sandvei mener er nok til å vise hva Paulus kjente til av homoseksuelle forhold, sannsynliggjør ikke at Paulus kjente til dagens kirkelige problemstillinger i møte med homofile som ønsker å bygge sine samliv på kristne verdier. Om eksemplene sannsynliggjør noe, så er det at Paulus ikke kjente til det. Når vi leser Paulus sin omtale av homoseksualitet i Bibelen, så understrekes det faktum at Paulus ikke henvender seg til homoseksualitet som har alle kvalitetene Paulus setter som standarden for kristne heterofile ekteskap.

For videre studier om homoseksualitet i antikken, vil jeg henvise til de som har forsket på dette i lys av soldattiden. Dess mer jeg leser om dette, dess mer ser det ut til at homofile samliv i antikken tilhører eller har en relasjon til soldattiden. Der jeg finner homofile samliv i antikken som ikke er i hæren, så legges hele tiden soldatrelasjonen til grunn som en analogi. Altså, de homofile par som ikke er soldater anser seg selv likevel som soldater i kamp i analogisk forstand. Deres samliv er en pederastisk konstellasjon som styrker kampmoralen mot fiendene som vil ødelegge.

Teologisk refleksjonsgruppe sier at Bibelen er entydig i avvisningen av likekjønnet ekteskap. Ja, det kan så være, men hva er det de bibelske forfatterne har måttet forholde seg til da de så hva som skjedde i sin egen kontekst? Hva var det teksten sa til dem den gang? Jo, at homoseksualitet innebar en variasjon av skjeve maktfordelinger, pederasti, kortvarige relasjoner, prostitusjon og polyamorøse forhold. Hva sier da de tekstene til oss i dag? Jo, at vi trenger å tenke helt nytt om homofile forhold og at Bibelen er like lite opplyst om vår tids homofile ektepar som den er om prøverørsforplanting.

Jeg mener å se at teologisk refleksjonsgruppe fremdeles gjør lite for å fordømme, når det kommer til skilsmisse og gjengifte som ikke fyller deres kriteriene på bibelsk tale om skillsmisse og gjengifte, men bruker mye energi på å vise at Paulus skulle kjenne til noe vi ikke har noe grunnlag for å si at han med sannsynlighet kjente til. Dette mener jeg fremdeles viser en tolkningsdiskriminering.

Til slutt må jeg spørre: Hvor kommer motivasjonen fra å skulle vise at Paulus kjente til våre forhold rundt homofile ekteskap i dag, men så lite villighet til å sette lyset på heterofile forhold som man mener fordømmes i Bibelen? Er det ikke en lettelse å vite at Paulus og den bibelske kontekst mest sannsynlig ikke har våre homofile ektepar i tankene?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt