Sigmund Svarstad

51

Kristendommmens fundament

At alle synlige og usynlige tings skaper og opprettholder er en tidløs, ulegemlig og udelelig treenighet, også Bibelens skapelsesberetning, er i bunn og grunn det viktigste som skiller kristendom fra jødedom og islam som religion.

Publisert: 25. jun 2019

De siste tjue årene har jeg brukt det meste av tid og krefter på å fordype meg i vitenskapelig og religiøs litteratur til livs- og virkelighetsforståelse. Litteratur som jeg i praksis bare har hatt et akademisk – teoretisk, lidenskapsløst eller livsfjernt – forhold til. Det som ansporet meg til fordypning, var et bilde. Et bilde av addisjonstabellen som presten og Eidsvollsmannen Søren Georg Abel underviste sine barn i. Deriblant Niels Henrik. 

Abels addisjonstabell begynner med uttrykket: 1 + 0 = 0. Den som jeg lærte i skolen, begynner med uttrykket: 1 + 0 = 1. Hva kan ligge til grunn for «omvendelsen»? Når jeg omsider finner den egentlige årsak, fører det ikke bare til at jeg må revidere min forståelse av matematikkens og kosmologiens aksiologiske verdigrunnlag. Den gir meg også en helt ny forståelse av kristendommens. 

Ifølge kristen trosbekjennelse er alle synlige og usynlige tings opphav og opprettholder en evig, ulegemlig og udelelig treenighet. 

UDELELIG – kan bety at å redusere det minst mulige antall element som universet består av til færre enn 3, er «reductio ad absurdum». Slutningen samsvarer med Heisenbergs usikkerhetsrelasjon; grunnsetningen i kvantefysikkens univers. Ifølge denne finnes det til enhver legemlig/målbar størrelse (+1) i rom og tid en komplementær legemlig/målbar størrelse (–1), men i virkeligheten relaterer de to seg til hverandre på en måte som gjør det umulig å måle begge helt nøyaktig samtidig. Verdirelasjonen innebærer at universet aldri kan reduseres til færre enn 3 element – to målbare (+1) og (–1) og ett ikke-målbart (0). De to målbare kan følgelig være funksjoner og/eller utfall av noe ikke-målbart som virker til at de to verken kan bli en eller ingen legemlig/målbar størrelse samtidig. At de to verken kan bli 1 eller 0 samtidig, kan rettferdiggjøre uttrykket: Creatio ex nihilo – skapelse fra intet. 

ULEGEMLIG – må følgelig bety at treenigheten er noe ikke-målbart som alt målbart i rom og tid er funksjoner og/eller utfall av. 

EVIG – betyr at treenigheten alltid ER. Ikke bare i andre enden av tidsregningen e.Kr., men også i denne samt i og før Bibelens kosmogoni eller skapelsesberetning. Slutningen er i samsvar med tidsforståelsen som følger av astronomisk/matematisk kronologi, der uttrykket «Og det ble aften, og det ble morgen, første dag» innebærer at første (hele) dag alltid er i går. I motsetning til i tidsregningens univers er «I begynnelsen» alltid inneværende øyeblikk og dag, i tidsmålingens.

Hva betyr dette for tolkingen av Bibelens grunnsetning – «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden»? Lest i lys av kristen trosbekjennelse fremstår den ikke lenger som en historisk kjensgjerning. Nå fremstår den som en elementær verdirelasjon, bestående av 3 universelle element. Som en hel(het)lig  usikkerhets- eller uskarphets-relasjon, der de to komplementære eller utfyllende størrelsene (himmelen og jorden) er legemlige/målbare objekter og subjektet (Gud) verken er noe legemlig eller målbart. Som en treenig verdirelasjon, der subjektet ifølge kristen trosbekjennelse er en ikke-målbar treenighet – i seg selv. Som en treenighet i dobbel forstand – både ubetinget/åndelig og betinget/verdslig – m.a.o.

Ved hjelp av grunnsetningene i Abels og enhetsskolens addisjonstabeller samt det øvrige, lar det seg nå gjøre å fremkalle rent matematiske bilder av de to treenighetene i Bibelens grunnsetning. De to som en viktig regneregel krever, for å kunne bestemme det nøyaktige forholdet mellom to ukjente. De ukjente i dette tilfellet er en og ingen, når ett og intet er alt. En oppgave jeg overlater til den enkelte leser å løse. 

Hvordan min forståelse av universet, livet, mennesket og forholdet mellom årsak og virkning i rom og tid ble endret, for ikke å si omvendt, når bildet av subjektet i Bibelens grunnsetning ikke lenger kan oppfattes som en ensartet monade, eller en knapt målbar singularitet– med umåtelig skaper- eller spreng-kraft? Når subjektet i Bibelens grunnsetning er å oppfatte som en evig eller tidløs, men ikke-målbar triade – til enhver tid (ny)skapende, i egenskap av å være det evige livets og universets opprettholdende kraft? Disse spørsmålene er det dessverre ikke plass nok til å besvare i denne omgang.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
23 dager siden / 8315 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
24 dager siden / 6270 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
18 dager siden / 3353 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
13 dager siden / 2619 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
21 dager siden / 2147 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 1949 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
11 dager siden / 1699 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
7 dager siden / 1693 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
7 dager siden / 1544 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere