Mari Bremnes Ese

1

Mellom håp og erkjennelse

Kanskje er det på tide å slutte å håpe på at ting vil ordne seg, og heller erkjenne at krisen er et faktum. Er det først da vi kan finne rom for den virkelige endringen?

Publisert: 25. jun 2019

Jeg har ikke for vane å sitere, men her om dagen dukket det opp et sitat av Goethe som rørte noe i meg: «Få mennesker har fantasi nok for virkeligheten.»

Utmattende engasjement

Jeg har i ti år vært aktiv som styremedlem og leder for Framtiden i våre hender i Trondheim og voksenkontakt i Miljøagentene. Det har vært en på mange måter fantastisk tid, der miljøvern har gått fra å være en sak for noen få engasjerte barn og voksne, til å være noe alle snakker om. Likevel kjenner jeg at ti år med altoppslukende mobiliserings- og endringsarbeid, parallelt med at ståa bare blir verre, tærer på motivasjon og håp.

Jeg har mine ­misantropiske stunder, med sinne over ­mennesket og den manglende evnen til å reagere og ­handle. Jeg har også stunder der jeg ­fylles av kjærlighet til alle rundt meg og blir lammet av frykt for hva som skal skje med oss alle. ­Spørsmålet jeg stadig stiller meg selv er: Hvorfor åpner de ikke øynene?

Farlig, dårlig fantasi

­Dette spørsmålet har selvfølgelig blitt stilt ofte i løpet av de ­siste ti–tjue årene, og det finnes flere svar som kognitiv dissonans (et slags ubevisst selvforsvar der ­meninger blir tilpasset livsstil – og ikke omvendt), at folk ikke er godt nok informert, at ­mennesker er egoistiske av ­natur, og så ­videre. Det er mye riktig i flere av disse svarene, men Goethes sitat fikk meg altså til å tenke i andre baner.

Selv om vi mennesker er ­ekstremt tilpasningsdyktige, er vi dårlige til å se for oss ­endring. Kanskje har vi rett og slett for dårlig fantasi til å forestille oss en virkelighet utover den vi ser og opplever akkurat nå. Det vil si at selv om en person på et ­intellektuelt plan aner­kjenner krisen vi står overfor, klarer ikke vedkommende å ­forestille seg stormene, tørken, mat­mangelen og flyktningstrømmene som ­virkelighet. På samme måte ­evner vi heller ikke å ­forestille oss en annen leve­måte – det samfunnet vi er nødt å skape for å overleve. Det sier noe om alvorsgraden av ­utfordringen når vi engang ikke klarer å forestille oss den.

Blitt dagligtale

Verden ­skriker etter en kollektiv realitets­orientering, og ironisk nok mangler vi fantasien for oppgaven. For selv om klima og miljø er blitt dagligtale, og vi får forbud mot engangsplast, sam­tidig som vi får ­stadig flere elbiler og pluss-hus, er det nesten ingen som snakker om de grunn­leggende ­systemiske og personlige endringene vi trenger. Til og med i miljøbevegelsen er det mange som kjemper ut ifra en forestilling om at vi skal fortsette å leve som før, bare uten oljen.

Har vi mennesker ikke fantasi nok til å forestille oss noe radikalt annerledes enn den byen vi har i dag, de husene vi bor i i dag, den økonomien vi har i dag og måten vi skaffer mat på i dag? En livsstil som ikke over­utnytter ­naturens ressurser og øko­systemene som holder oss i live. Og betyr det at vi er ­avhengige av å oppleve krise før vi klarer å ­reagere på den og skape noe nytt?

Et dystert bilde

Hva er det egentlig som blokkerer ­fantasien vår? Jeg har i mange år følt meg alene med frykten og ­angsten, med netter der jeg våkner og ­legger meg inntil ­ungene og ­holder rundt dem. Det siste halve året har jeg imidlertid ­o­p­pdaget at det ikke bare er meg. Nye ­rapporter fra FN om både ­klima og biologisk mangfold maler et dystert bilde og stadig oftere treffer jeg folk som jobber med miljø og klima som sier de nå har lite håp.

Men kanskje er det ikke håp vi trenger? Jeg hadde nylig en ­samtale med en venn, som på samme måte som meg sliter med frykt og sorg. «Kanskje står­ ­håpet i veien for handling», sa hun, og det føltes merkelig logisk med det samme. Kanskje er det på tide å slutte å håpe på at ting vil ordne seg, og heller ­erkjenne at krisen er et faktum. Er det først da vi kan finne rom for den ­virkelige endringen?

Mellom håp og ­erkjennelse

Til tross for at jeg har ­jobbet med disse sakene i mange år, ­innser jeg nå at selv jeg har klamret meg fast til et håp om at det skal ordne seg. Dette ­håpet har stått i ­veien for både en ­dypere ­personlig endring som jeg vet kreves av meg, og samtidig ­påvirket ­måten jeg har jobbet for å ­endre ­systemer. Det siste året har imidlertid vært en ­følelsesmessig turbulent tid med en dragkamp mellom håp og erkjennelse, der sistnevnte stadig har fått bedre fotfeste.

Det finnes ord for dette, og på engelsk er ett av dem «deep adaptation». Dyp tilpasning, altså en radikal endring i ­kultur og atferd, som kun kan oppnås gjennom at vi aksepterer et nært forestående sosialt ­kollaps på grunn av klimaendringer og miljø­problemer, og gjennom ­videre å forestille oss hvordan vi kan bygge samfunnet opp på nytt. Vi ser allerede at deler av miljøbevegelsen begynner å gå i denne retningen, men fortsatt snakkes det mest om hvordan vi skal unngå krisen, ikke ­håndtere den. Det betyr ikke at vi skal ­slutte å kjempe, men det er på tide med en bredere erkjennelse av hvor alvorlig krisen er, og tilpasse virkemidlene til det.

To tiltak

Jeg tror vi raskere ville mobilisert til handling som faktisk tilsvarer alvorlighets­graden av krisen dersom:

1) Vi begynner å omtale ­krisen som noe som allerede er inn­truffet, og som vi må begrense skadevirkningene av i årene og generasjonene som kommer; og

2) dersom vi snakker om hvordan vi skal forberede oss på ­tørke, flom og flyktning­strømmer. Det gjør vondt å ­erkjenne hvor vi er på vei. Selv opplever jeg mye sorg og frustrasjon. Likevel ­håper jeg at flere og flere skal oppleve det samme. Kun da vil vi ha en reell sjanse til å møte det som ­kommer.

Fra erkjennelse til handling

Midt i sorgen finner jeg glede over å kunne skape noe nytt og bedre. Vi har alle ­ulike ­evner og interesser som vil påvirke hvordan vi velger å ta fatt på et mer ­bærekraftig liv. Drømmen min er å starte et mikrobruk med ­familien min. Jeg leser nå om ­dyrking av mat og ­medisinske planter og om hvordan bli selvforsynt på vann og strøm. Jeg vil ha et verksted for å lage og ­reparere tingene vi bruker, der jeg også kan invitere skole­klasser og holde kurs. Ikke ­akkurat «tilbake til hest og ­kjerre», men et sikkerhetsnett som gjør oss ­mindre avhengige av infrastruktur, og som gir tilbake til jorden mer enn det tar. Mange vil kanskje mene det er galskap, men vi blir stadig flere som mener det er det eneste fornuftige.

Vi har lite erfaring med ­dyrking, husdyrhold og ­bygging og kommer garantert til å ­feile på veien, det vil ta lang tid, og vi har mange vaner å bryte. Til gjengjeld ønsker vi å være et utstillingsvindu for andre og at prosessen skal være en ­endringsagent i seg selv. Barn og voksne ønskes velkommen til å lære sammen med oss. Målet er å dele opplevelser og skape et bilde av at det faktisk er mulig å leve på andre måter. Det krever bare litt fantasi.

Første gang publisert i tids­skriftet Pan. Gjengitt med tillatelse.

Mari Bremnes Ese

Voksenkontakt 
i Miljøagentene

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
21 dager siden / 1816 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1585 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
22 dager siden / 1565 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 1484 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
12 dager siden / 1387 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1342 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
10 dager siden / 1245 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 1162 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere