Fondsloven av 1821 legger prestegårdene under statlig styring, men lovens paragraf 1 skiller klart mellom statens eiendommer og de eiendommer som er tillagt det enkelte presteembete. Det følger av paragraf 2 i fondsloven av 1996 at loven skal sikre at fondet kommer Den norske kirke til gode.
En løsning som oppfyller dette kravet, er en selvfølge og ikke en seier. Enda vanskeligere er det å snakke om seier når Kristelig Folkeparti har hatt som konsekvent politikk at fondet ikke skal brukes til formål som staten har det økonomiske ansvaret for. Når staten har pålagt kommunene å vedlikeholde kirkene, kan man heller ikke tillate at fondet avlaster kommunene. Å ta eiendomsretten til fondets verdier og bruke disse på vedlikehold av kirker kommer ikke kirken til gode, men kommunene.
Ole Herman Fisknes, pensjonist, cand. jur.