Verdidebatt

Et bipolart verdensbilde

Modernitetens enten/eller-skjema påvirker både de som har en sterk tro på Gud og de som med sikkerhet hevder at Gud ikke finnes.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Medlemsundersøkelsen i Borg bispedømme har startet en samtale om religiøsitet i vår tid. Samtalen har hittil vært preget av hvorvidt tro kan defineres ved et enkelt ja eller nei.

Dualistisk skjema

Den svenske teologen og kulturskribenten Joel Halldorf påpeker i sin tale for Per Beskows pris i 2014 at den vestlige moderniteten er gjennomsyret av et dualistisk enten/eller-skjema, som alltid vil ha virkeligheten bestemt i ­alternativer som gjensidig utelukker hverandre.

Halldorf skriver: «Genom ­digitaliseringen har denna ­ingenjörsattityd också kommet at prägla vårt sociala samspel … inför kompleksa frågor erbjuds vi fölgjaktigligen at gilla eller rasa, som om det bara fanns två val, två svar – antigen/eller».

Denne grunnholdningen i moderniteten påvirker både de som har en sterk tro på Gud og de som med sikkerhet hevder at Gud ikke finnes. Samtalen i kjølvannet av Borg bispedømmes medlemsundersøkelse ­bekrefter dette.

Også du, Stålsett

Selv i det ellers meget prisverdige Stålsettutvalget har en forsøkt å presse­ en slik enten/eller forståelse på religionen. Her heter det: «Det kan være hensiktsmessig å ­definere livssyn slik at religion inngår som en type livssyn. En vil da ha religiøse og sekulære livssyn. Et livssyn vil bestå av det et menneske mener (min utheving) om de «største» spørs­målene i livet. Et religiøst livssyn vil som oftest innbefatte en tro på en guddommelig makt, mens et sekulært livssyn ikke vil ha en slik oppfatning. Livssyn vil ellers ha oppfatninger om menneskets plass i tilværelsen og en holdning til sentrale etiske spørsmål.»

En problematisk side av denne­ definisjonen er at den gjør religion­ til et ensidig kognitivt begrep, noe som avgrenser den religiøse virkelighet til å handle­ om et sett av dogmer, ideer og verdier. Men religion handler om så mye mer: Fellesskap i samtid, mellom generasjoner og mellom mennesker i ulike kulturer og land, om institusjonell tilstedeværelse og tilgjengelighet, om riter med symboler og praksis, samt spiritualitet alene og i ­fellesskap.

Form for praksis

Særlig galt blir det dersom en går fra denne­ helt utilstrekkelige kognitive ­definisjonen av religion, til å ­bestemme Gud. Religion er først og fremst en form for praksis som utøves ofte eller sjelden, men som alltid er innersiden av en religiøs livsholdning. I de abrahamittiske religionene er Gud på tilsvarende vis knyttet til handling og er ikke et begrep.

Kirkens, og før det den hebraiske, forståelsen av Gud er gjennomsyret av at relasjonen og oppfatningen av Gud er mangfoldig, kontekstuell og forandrer seg over tid i en person og et folks liv. Det går ikke an å sette Gud, som sprenger all menneskelig fornuft, på mekanikkens enten/eller- skjema. Da gjør man slik de franske post-moderne filosofene har påvist de siste femti årene: Gud til et produkt av menneskers forestillinger. Da er ikke Gud lenger Gud. Den jødiske, islamske og kristne tradisjonen har alltid, på ulike måter, avvist denne tilnærmingen. Gudsnavnet kunne ikke uttales, og vår egen Petter Dass skriver: «Gud er Gud om alle mann var døde, Gud er Gud om alle land lå øde». Dette er for mange mennesker en krevende tanke, men den er ikke ny. Den gjenfinnes i den hebraiske Bibelen, og hos greske filosofer.

Borgs medlemsundersøkelse viser en overraskende stabilitet i medlemmenes relasjon til Gud. For 50 år siden gjennomførte Otto Hauglin en religionssosiologisk undersøkelse i en norsk ­drabantby på Østlandet, kalt Nærby. På den tiden var rundt 95 prosent av befolkningen medlemmer i Den norske kirke, så den kan etter min mening kalles­ en medlemsundersøkelse. Hauglin finner fire forskjellige religiøse rolletyper. Den første er de overbevist troende som utgjør cirka 10 prosent.

Delvis aktive

Den neste gruppen kalles troende og omfatter 35 prosent av de spurte. De kjenne­tegnes av at de er delvis aktive, for det meste knyttet opp til livsritene. Den tredje gruppen er også på 35 prosent, og er positivt innstilt til kristendommen. De er likevel usikre på om det er noe liv etter døden, ser på Jesus som et edelt menneske og forbilde, og de deltar i livsritene. Den siste gruppen er på 20 prosent, og karakteriserer seg selv som likegyldige eller negative til kristendommen.

Nærmere enn forventet. Det er selvsagt vitenskapelig vanskelig å gjøre en direkte og ­detaljert sammenligning mellom Hauglins undersøkelse og Borgs medlemsundersøkelse fra 2019. Det er likevel slik at de tre stadiene i et menneskes forhold til Gud og kirke, basert på bruk av kirkens tjenester og oppfatninger om Gud, er nærmere Hauglins funn enn det mange hadde forventet. Medlemsundersøkelsen 2019 viser cirka 20 prosent som aktive medlemmer (den grønne gruppen), 24 prosent er støttemedlemmer med liten Gudstro og kirkelig deltagelse (den røde gruppen).

Resten (gul gruppe), 56 prosent har uregelmessig bruk og tvilende­ formuleringer om Gud. Totalt er det 15 prosent som svarer «Jeg er så sikker som jeg kan være på at Gud ikke finnes». Hvor håpløst det er å bruke våre inndelinger til å avskrive folks religiøsitet og relasjon til kirken, er tydelig når halvparten i den røde gruppen uttrykker at de vil bringe barnet sitt til dåp.

Sekulær propaganda

Det gjenkjennelige bildet fra Hauglins rolletyper er oppsiktsvekkende når en tar i betraktning 50 år med sterk sekulær propaganda i det offentlige rom.

Medlemsundersøkelsen har imidlertid et helt annet sikte enn å definere religiøse rolletyper. Tvert om er vår undersøkelse et redskap for å utvikle kommunikasjon med alle våre medlemmer slik at vi snakker det språket de snakker. For å sitere pinsedagen i Jerusalem: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?»

Hauglin ble slått av at hans ­undersøkelse viste at de fleste sin religiøsitet ikke gir seg atferdsmessige utslag utover deltagelsen i livsriter og store gudstjenester, og spør: «Kan det tenkes at det ikke er religiøse, men sosiale­ barrierer som hindrer denne gruppen å kollektivt ­manifestere sin tro? (…) Den store avstanden mellom de mange som godt kunne tenke seg å gå på et eller annet i Nærby kirke og den ­relativt lille og sosialt skjevt sammensatte gruppen som går der, er påfallende».

Samme utfordring

Det kan tenkes at disse sosiale skillene er mindre i 2019 enn i 1970, men utfordringen er på mange måter den samme: Er kirkens helhetlige kommunikasjon i gudstjeneste, kirkelige handlinger, i det offentlige rom, trosopplæring og aktiviteter slik at mennesker på ulike stadier i livet hører og ser og kjenner at kirkens virkelighet er der også for dem? Medlemmene våre sier at kirkens møte med dem i gudstjenesten oppleves inkluderende, dåp og konfirmasjon er fortsatt viktige manifestasjoner av kirkelig tilhørighet, og et stort flertall uttrykker at de hadde en positiv opplevelse forrige gang de var i kirken.

Vår oppgave i Borg bispedømme­ i årene fremover er å møte medlemmer og alle mennesker med kirkens helhetlige budskap, for å gi mennesker mulighet til å finne livsretning og livsmening med rom for tro, undring og tvil. Mennesker som lengter etter en kommunikasjon med den treenige Gud må få tillit til at Gud er tilstede og ledsager mennesker i dåpens og nattverdens handling. I dette arbeidet vil vi ikke la oss dominere av verken kristne eller ateisters forsøk på å presse livsvirkelighet og livstolkning inn i det Halldorf kaller et bipolart verdensbilde.

Atle Sommerfeldt

Biskop i Borg bispedømme

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt