Geir Tryggve Hellemo

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.
22

Allmektig natur

Kanskje er det vår største feil at vi glemte at naturen krever sitt, for eksempel respekt.

Publisert: 21. jun 2019

Når jeg tenker på natur, ser jeg umiddelbart for meg Sunnmørs­alpene. Disse spektakulære fjellformasjonene som stuper rett ned i et nettverk av fjordarmer. Det er overveldende, selv om en ikke selv er der. For vi har jo fått filmene som er tatt fra fly som så vidt sneier over fjelltoppene. Da kjenner vi suget – litt av det suget som basehoppere og deres likesinnede er ute etter. Og så tenker vi: Dette må være den genuine naturopplevelsen. I det minste har jeg lett for å tenke slik.

Men om vi skulle se nøyere etter, blir det hele litt mer komplisert. For det er egentlig veldig særegent å oppleve natur på denne måten. Poenget med å sette utfor et stup, må jo være å sette seg opp mot naturkreft­ene, utfordre naturen, bruke naturen til å overvinne de grensene som naturen selv setter. Da blir det til syvende og sist ikke naturen som står i fokus, men en selv. Det er først og fremst spørsmål om å teste sine egne grenser helt opp mot bristepunktet. Og tilfredsstillelsen når en har lyktes, må ligge i at en på et vis har overgått naturen.

Truende klipper

Det slår meg at det er noe ved disse prosjektene som virker ganske kjent. Kant, filosofen, var for eksempel opptatt av natur som er overveldende. Han kalte slike naturopplevelser for sublime. «Djerve, overhengende, nærmest truende klipper» er et karakteristisk eksempel på slik natur. Den utmerker seg ved å overskride seg selv, samtidig som den trigger den som betrakter den til å røyne kreftene sine på den. Opplevelsen av det som er overveldende, skal få mennesket til å overgå naturen, sa Kant.

Basehoppernes prosjekt er altså på et vis foregrepet av Kant. Overskridelsen er begge steder knyttet til ekstreme naturopplevelser, og hovedinteressen ligger nettopp på ens egen opplevelse. Men der er også en forskjell. Kants sublime opplevelse finner nemlig ikke sted i fysisk nærkamp med fjellet, men på trygg avstand. For Kant verken klatret eller hoppet, han nøyde seg med å beskue.

Derfor kan vi faktisk si at basehopperne når lenger enn Kant, ettersom de går til det skritt å utfordre naturkreftene på ordentlig. De setter seg opp mot «naturens tilsynelatende allmakt». Noen ganger seirer de, andre ganger blir de beseiret.

Ikke spektakulær

Jeg er ikke der. For min hverdag er ikke spektakulær. Det er ikke de dagligdagse naturopplevelsene mine heller. Jeg ser sol som går opp og sol som går ned. Jeg opplever godvær og ruskevær, varme og kulde, årstider som kommer og årstider som går. Alt dette er jeg glad i. Men jeg må innrømme at alt sammen har en tendens til å bli selvfølgelig og innforstått. Mine opplevelser står seg dårlig når de blir sammenliknet med ekstremsporten.

Det får meg til å spørre: Er det daglig­livets trivialitet som utløser den eksessive omgangen med naturen? Må vi virkelig sette oss selv i livsfare for å hentes ut av vår egen kjedsomhet?

Spørsmålene åpner for en ekstra runde med den overveldende naturen, som jo slett ikke begrenser seg til å omfatte utfordrende fjelltopper.

Få fortidsminner er så spektakulære som levningene etter Vesuvs vulkan­utbrudd i år 79. Men menneskene i Pompeii tenkte nok ikke på om de kunne overvinne­ naturkreftene da lavamassene strømmet mot dem. De ble bare overrump­let og begravd levende. Slik må det også ha vært under jordskjelvet i Lisboa i 1755 som krevde titusener av menneske­liv. For ikke å snakke om ­tsunamien i Det indiske hav i 2004 som tok livet av hundretusener.

Som søppelplass

Vi kunne ha oppfattet disse hendelsene som varsler om at naturen ikke er til å spøke med. I stedet har vi brukt den til så mangt, også som søppelplass. Men så begynte den å si fra. Slå seg vrang. Når vi i dag er opptatt av naturens truende adferd, er det ikke lenger tale om hvem som er sterkest. I avmakt registrerer vi bare resultatene av våre forsøk på å manipulere den.

Sakte siger det innover meg: Kanskje var det et helt forfeilet prosjekt, dette at vi skulle overvinne naturen? Kanskje er det vår største feil at vi glemte at naturen krever sitt, for eksempel respekt. Ikke fordi den er allmektig, men fordi den nekter å innordne seg under vår vilje.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
21 dager siden / 1816 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1585 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
22 dager siden / 1565 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 1484 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
12 dager siden / 1387 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1342 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
10 dager siden / 1245 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 1162 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere