Sturla J. Stålsett

25

Samvittighetens hersketeknikk

Sett i lys av den positive utviklingen når det gjelder respekt for LHBT-rettigheter i kirke og samfunn de senere årene, er konklusjonen fra KRIKs referansegruppe nedslående.

Publisert: 21. jun 2019

I en kommentar til prosessen i KRIK rundt spørsmålet om lederes samlivssyn beskylder Vårt Lands
 religionsredaktør Alf Gjøsund
 Amnesty for «hersketeknikk». Det er en sterk anklage på tynt grunnlag.

Gjøsunds resonnement ser imidlertid ut til å åpne for en rett til diskriminering av andre hvis det skjer i henhold til egen samvittighet og teologi. Det er i realiteten et forsvar for samvittighetens hersketeknikk. Den er ikke ukjent i religiøse sammenhenger. Men den bør ikke KRIK velge.

To alternativer

Bakgrunnen er altså at Amnesty oppfordrer den kristne idrettsorganisasjonen KRIK til å unngå å diskriminere LHBT-personer. KRIK har nedsatt et utvalg for å vurdere om organisasjonen skal tillate ledere i
organisasjonen som anerkjenner likekjønnet kjærlighet som likeverdig med ulikekjønnet.

Utvalget konkluderer, slik vi forstår, først med at en slik aksept av likeverd er galt. Det forutsetter at det som med en eufemisme kalles «det klassiske samlivssynet» skal være organisasjonens eneste syn.

Men hva skal da skje med KRIK-medlemmer som er uenige med dette? Her gir utvalget to muligheter. Enten at de rett og slett nektes å være ledere, eller at «KRIK utformer en praksis
basert på en forståelse av at det klassiske samlivssynet løftes opp, men at det ikke i seg selv er et eksklusjonskriterium for å være med som leder i KRIK».

Fra dette slutter Gjøsund at «ingen i KRIK har snakket om at noen skal nektes å elske den man vil.» Nei, jeg tror ikke noen i KRIK tror at de har eller bør ha makt til å nekte folk å
elske hvem de vil. Men dersom utvalget får viljen sin, skal KRIK sanksjonere dem som utvalget mener elsker «feil». De kan stenges ute fra å inneha lederskap. Eller de må akseptere å være ledere i en organisasjon som ikke anerkjenner deres kjærlighet som likeverdig, og etisk og teologisk fullgod.

Resultatet er at KRIK uansett blir en organisasjon som er mer avvisende mot LHBT-personer enn selv de konservative på Kirkemøtet, som aksepterer å leve med to
likestilte syn i samlivsspørsmålet.

Klargjøring? Gjøsund forsøker å få dette til å se ikke-diskriminerende ut, og det til overmål under dekke av «samvittighet» og «teologi». Han belærer Amnesty og oss andre: «Først en klargjøring: Utvalget i KRIK har ikke foreslått å nekte homofile å ha lederverv i organisasjonen. Det handler om hvorvidt man skal ha ledere som støtter organisasjonens ideologiske ståsted.»

Det er lite klargjørende

Forslaget går jo tydelig ut på at KRIK kun bør akseptere homofile som ledere i organisasjonen dersom disse finner seg i at organisasjonen «ideologisk» er imot å likestille deres kjærlighetsforhold med heterofiles. Det må jo sies fortsatt å være litt av en pille å svelge. At det ikke er å «nekte» dem, er en usedvanlig velvillig lesning.

Ikke for sent å snu. Sett i lys av den positive utviklingen når det gjelder respekt for LHBT-rettigheter i kirke og samfunn de senere årene, er konklusjonen fra KRIKs referansegruppe nedslående. Det er sterkt å håpe at Landsstyret og generalsekretæren Silje Kvamme Bjørndal staker ut en annen kurs, og åpner opp for fullt likeverd og gjensidig respekt på alle nivåer i organisasjonen, uavhengig av samlivssyn. Lander de på utvalgets anbefaling, enten det er i den strenge eller milde varianten, vil det være et kraftig slag i ansiktet på mange som ønsker å tilhøre fellesskapet i KRIK.

Uenigheter er legitime og skal anerkjennes. Men det er slik jeg ser det ikke «teologisk velbegrunnet» for en organisasjon som KRIK i dag å aktivt stenge LHBT-personer ute fra fullverdig og likestilt deltakelse.

Prosessen i KRIK viser at det fortsatt er tydelig behov for å kjempe mot diskriminerende holdninger og handlinger, ikke bare i kirkelige sammenhenger, men også i idretten. KRIKs doble tilhørighet gjør det enda viktigere at organisasjonen demonstrerer fullt likeverd for LHBT-personer, i holdning og praksis. Ledelsen av organisasjonen har et stort ansvar.

Samvittighetens hersketeknikk

Det gjør Amnesty helt rett i å påpeke. Det er derfor merkelig av Gjøsund å trekke samvittighetsfriheten fram som argument mot Amnestys forsvar av LHBT-rettigheter, når han skriver: «Vi trenger nemlig et Amnesty som står opp for retten til å følge sin samvittighet. (…) Så kan andre ta de teologiske kampene.»

Hvorvidt diskrimineringen begrunnes i politikk, ideologi eller teologi er uvesentlig for Amnesty. Men for den som rammes, er forskjellsbehandlingen verre når den begrunnes teologisk: Det er jo Gud selv som rettferdiggjør utestengingen, påstås det.

Den uretten som LHBT-personer er blitt utsatt for i kirken gjennom tidene har alltid vært teologisk begrunnet. Det skal lite innlevelse til for å se at smerten det har påført dem som enkeltmennesker og gruppe langt overgår det ubehaget det i dag måtte medføre å fremme en fortsatt diskriminerende praksis overfor dem blant oss som elsker en av samme kjønn.

Ikke sjelden har de som stenger andre ute påberopt seg samvittigheten. Et kjent eksempel er kvinneprestmotstandere som nektet å samarbeide med kvinnelige kolleger, og krevde at kvinnene måtte vike. I slike tilfeller er det berettiget å snakke om samvittighetens hersketeknikk. Den fortjener intet forsvar.


Sturla J. Stålsett

Professor i diakoni, religion og samfunn ved MF

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere