Å fokusere på den Haugianske arven er hverken «rødt» eller «blått». Det er KrFsk.

Jeg har forundret meg litt over debatten som har gått i Vårt land den siste tiden, og kanskje i partiet mitt som helhet også. Om fokuset på Hauges arv var et resultat av retningsvalget vi gjorde i høst eller ikke, er for meg litt rart. Det fokuset har jo vært der igjennom mange år. Helt siden jeg kom inn i KrF har vi snakket om denne arven. Det er en del av partiets sjel. Den sjelen forsvant ikke ved at vi gikk inn i Solberg-regjeringen. Den ville heller ikke forsvunnet om landsmøte 2. november 2018 hadde valgt en annen retning. KrF har sin politikk, sin historie og sine grunnverdier helt uavhengig av farge på samarbeidspartnere.

Spørsmålet om hvilken vei vi skulle gå handlet om hvor vi mente vi ville få mest igjen. Jeg mente vi ville få mest igjen sammen med Solberg-regjeringen, og for meg viser Granavold-plattformen og utviklingen i norsk politikk siden avgjørelsen at det stemmer. At andre har en annen oppfatning er jeg ikke i tvil om, men at Hauges arv er viktig for KrF samme hvilke samarbeidspartnere vi har, burde være udiskutabelt.

Så hvorfor diskuteres det? At Kjell Ingolf Ropstad har snakket om den haugianske arven etter at han ble valgt som partileder er klart, men det gjorde også Knut Arild Hareide. Jeg tror det store søkelyset på saken handler mer om det som omslutter partiet: hvor samfunnet er på vei og hvilke saker som er på dagsorden. Vi snakker mye om hvilke statlige arbeidsplasser man skal flytte ut fra Oslo, hvilke oppgaver de nye fylkene skal få og hva vi kan etablere i distriktene. Men det er ikke der de store slagene står: de står på om det er mulig, lønnsomt og ønskelig at mindre, private bedrifter opprettes og opprettholdes i distriktene. Vi kan ikke basere oss på at alle arbeidsplasser i distriktene skal være offentlige. Heldigvis er ikke dette tilfelle i dag: de fleste bedrifter er små og mellomstore og de ligger spredt om i hele landet. Men den politiske debatten har i stor grad dreid seg om de offentlige arbeidsplassene, og det er her KrF må være tydeligere på at det ikke er det som er avgjørende. Det som er avgjørende for at folk kan bo i alle delene av landet vårt, er de små og mellomstore private bedriftene. De er grunnsteinen og det er de KrF skal heie frem. Det er en del av den haugianske arven. Den er så gul som du får den.

En annen viktig KrF-sak som er avgjørende for disse arbeidsplassene, er EØS-avtalen. Vi var forkjempere for avtalen på 90-tallet og må være det igjen nå. At en bedrift i Sogn og Fjordane kan eksportere til et hjemmemarked på 500 millioner mennesker gir langt flere muligheter enn de 5 millionene som lever innenfor disse landegrensene. Derfor blir jeg skremt av den politiske debatten, der flertallet av partiene på venstresiden undergraver viktigheten av avtalen og ønsker seg ut av EØS. Tanken om at noe lite i Norge, i en liten bygd, og kan bli noe større, utover kommune-, fylkes- og til og med landegrenser, synes jeg er så flott! Vi skal bevare tankesettet gjennomgående på alle plan.

KrF må kjempe for den haugianske arven. Det er en del av partiets sjel, og er vårt oppdrag helt uavhengig av samarbeidspartnere.