Uhederlige kommunister – kan de finnes?

I kjølvannet av kongressen i partiet Rødt er det kommet til fornyede gjentakelser av påstander om at ”kommunismen er skyldig i enorme overgrep” (for å bruke en tilfeldig valgt ytring: Bernt Hagtvet i Aftenposten 23. mai). Hvis ideologier som sådanne skal tillegges handlingskraft, er påstanden selvsagt nonsens. Da har liberalisme eller utilitarisme like stort historisk ansvar for overgrep. For ikke å snakke om kristendom og islam. Hagtvet kan være glad for at Aftenposten stort sett makulerer seriøs polemikk.

Tankeløse ytringer à la Hagtvets tåkelegger at overgrep utføres av kjødelige vesener ut fra kjødelige interesser. Mennesker som står bak denslags handlinger, har man lett for på fordømme. Man tilskriver dem gjerne både løgn og bedrag. Og det er da også vel og bra. Og det skjer til de grader at det virker påfallende at borgerlige propagandister – som Hagtvet – er så oppsatt på å ta disse menneskene på ordet, når de hevder at de er kommunister. Det rimelige ville vel være at de, som ventelig er, lyver om sine titler og standpunkter?

Sannheten er at kommunismen er tiltrekkende for de mange som aner noe om alt det positive den utgjør. Ergo har politiske opportunister lett for å hevde at de representerer den. Det lønner seg jo å føre folk bak lyset.

Partene på Rødt-kongressen i mai innså dette. Én fløy ønsket å la være med å kalle seg ”kommunister”, ikke fordi de ikke var kommunister (mente de selv), men fordi folk ble skremt, ikke av kommunisme, men (mente de) av at noen kalte seg kommunister. En annen fløy ville kalle seg kommunister, men hadde (i likhet med den første) få innvendinger mot å programfeste at den borgerlige statsmakt skulle bekjempe sosial dumping ved å regulere abeidsinnvandring. Å forestille seg at ”kommunisme” skulle innebære å la staten stå for organiseringen av en selvstendig arbeiderklasse (nasjonalt som internasjonalt), er en heksekunst som kunne fått spalteplass i enhver borgerlig politisk manesje.

At slikt faktisk har grobunn hos en gruppe idealister (likesom hos den såkalte ml-bevegelsen fra 1971) må skyldes en forutgående indoktrinering.

Vi er i den heldige situasjon at et konsentrat av denne indoktrineringen foreligger på Internett, i form av opptak fra Rødts foredragsserie til feiring av Karl Marx-jubileet i fjor. At serien som helhet faglig sett var et sorgens kapittel, er det ikke mye tvil om. La oss her bare påpeke noe av det verste, fordi det også illustrerer den tendens til bevisste forvrengninger av Karl Marx’ teorier som preger en ”Sovjet-kommunisme” som fortsatt angir en tone i Norge.

Jeg må be leserne om en unnskyldning: Det som her følger kan virke litt overdrevent intrikat. Men dette er bare en følge av at det dreier seg om teorier som er presise og nyttige, samtidig som de er blitt øredøvende tilfusket i halvannet hundreår. Det kreves derfor litt analyserende anstrengelse for å skalle av seg vanetenkning. La oss se på ett tilfelle.

Marx-utgivelser i engelsk ”oversettelse”, overstyrt av det forgangne partiet i Moskva, har ført til uendelige misforståelser av opphavsmannen, og til dels til regelrette tekst-forfalskninger. Til disse forekomster hører et mye omtalt brev fra Marx til kampfellen Ludwig Kugelmann i juli 1868, altså fra ett år etter utgivelsen av første bind av Kapitalen. Dette brevet er stadig blitt presentert i amputert tilstand, og er manisk blitt brukt av alskens ”marxisanter” (et godt fransk uttrykk). De har vært innstilt på å fremstille Marx som en teori-fiendtlig teoretiker (!). Besynderlig nok har de sågar hevdet at det ikke finnes noen arbeidsverditeori i Kapitalen. I brevet skriver Marx, om en anmelder som kritiserer hans bok:

“Den ulykkelige ser ikke at selv om det i min bok slett ikke fantes noe kapittel om “verdien”, så ville beviset og påvisningen av det virkelige verdiforholdet være inneholdt i den analysen av de reelle forholdene som jeg gir. Skvalderet om nødvendigheten av å bevise verdibegrepet beror på den mest fullstendige uvitenhet om såvel saken selv, som om vitenskapens metode”.

Marxisanter i hopetall har fjernet første delsetning (kanskje også fordi de ikke forstår tyske konjunktiver), og så omtolket Marx’ mening til å innebære at han ikke har et “verdikapittel” i sin bok. Dette siste blir sagt rett ut av idéhistorikeren Oscar Dybedahl, innleder på Rødts serie. I Rødts teori-tidsskrift Gnist (1A, 2019) følger han så opp på denne måten:

"Marx' argument for verditeorien er derfor ikke noe endelig deduktivt bevis, men bare en innledende bestemmelse, og man finner ikke det deduktive beviset noen sted i Kapitalen."

Men denne påstanden er  både latterlig og katastrofal. Et slikt bevis foreligger fra det første kapitlets begynnelse, noe enhver seriøs leser har sett. Poenget i så måte er en påvisning av at bare det levende arbeid kan representere en felleshet mellom varer, og det er denne fellesheten som kalles “verdi”.

Hva er det Dybedahl driver med? Svaret er at han utrolig nok forveksler verditeori og verdilov med et begrep om verdi. Dette blir skinnbarlig for enhver, når man leser følgende oppsummering fra Marx' side, i varekapitlet fra 1867: "Det avgjørende viktige", skriver han der om sin egen analyse,

"var å oppdage den indre nødvendige sammenhengen mellom verdiform, verdisubstans og verdistørrelse, dvs. ideelt uttrykt, å bevise at verdiformen utspringer av verdibegrepet."

Som vi ser: Det faktisk foreliggende, empiriske verdibegrep trenger sannelig ikke noe bevis. Det er tvert om utgangspunktet for en rekke av argumenter som vedrører verdien og dens nødvendige former – "nødvendige", hvis det faktisk kan foreligge et begrep om verdien. Resultatet er Marx' verditeori, som utvinnes av en analyse av varen.

Det Marx forutsetter i 1867-sitatet, er omtrent det følgende:

• Man må analysere forskjellige vareeieres forhold til hverandre i varebytter.
• Man oppdager da at vareeierne uvilkårlig forutsetter at de opererer med et begrep om "verdi", som noe som er felles for varene.
• Marx' elementære eksempel er setningen "20 alen lerret er verdt én frakk", som innebærer at en vares verdi først kommer til syne i materialet til en annen vare. Dette er den elementære "verdiformen".
• Man leter så etter det som kan være substansen for det begrep man har dannet seg.
• Fordi en substans alltid har størrelse, vil verdien måtte ha et kvantum, som må finnes i et materiale.
• Av nærliggende grunner må verdien derfor reflektere en mengde materielt arbeid.

Ergo: Dette skulle vise at begrepet om verdien leder til en oppstilling av ‘verdiformen’, og dermed til krav om at en substans og en størrelse er nødvendige komponenter i verdibegrepet.

Ut fra sine oppdiktede referater leverer Dybedahl derimot argumenter som skulle peke i retning av at det grunnleggende i en revolusjonær teori først utvikles gjennom en praksis som ikke er bundet av et vitenskapelig utgangspunkt. Det var denne holdningen som ledet AKP(m-l) ut i vill voluntarisme og  fascistoid praksis, og som nå kommer til å la Rødt gå samme vei. ‘Når utgangspunktet er som galest…”, osv. osv.

Like lite som i sin tid AKP, kan Rødt nå hevde at de ikke er blitt advart. For det verste i hele denne historien er at redaksjonen i Gnist, med redaktørene Ingrid Baltzersen og Tore Linné Eriksen i front, har nektet å trykke innlegg som avslører svindelen. Altså:

• En ansvarlig redaksjon kaller seg selv 'marxistisk', og også 'kommunistisk';
• den trykker så uten motforestillinger en artikkel som forfalsker selve grunnlaget i Marx' økonomiske teori, sågar verre enn et tidsskrift som Minerva;
• til tross for at den får seg dokumentert svindelen, nekter den å trykke noen beriktigelse;
• redaksjonen gir ingen begrunnelse for sin trykkenekt.

De sitter med både skam, uhederlighet og ansvar. Kan det bli verre?

Tar vi utgangspunkt i at Rødt allerede har markert seg som en opportunistisk parlamentarisk stemmesanker, så er det klart det kan bli verre! Det frykteligste som dette partiet (og denne redaksjonen) kan tenke seg, er vel å bli gjort til latter. Og her har partiet levd mer enn opp til myten om at ‘kommunister’ er noen talentløse lurendreiere som ikke kan stoles på i noen anledning. I motsetning til litt mer forstandige meningsfeller, som har sørget for å holde staffasjen i orden, og dermed faktisk klarer å lure naïve liberalere (jf. Hagtvet, Braanen m. fl.) og velmenende marxisanter (jf. Minken, Allern), har de femten (!) redaksjonsmedlemmene levert den kanskje mest minneverdige av alle marxianske skibbrudd. Ingen kan la seg lure av dem.

Da den ektefødte foreldregenerasjonen til Gnist og Rødt tok til med sine Marx-studier rundt 1970, gikk det bare kort tid før en tilsvarende forsøpling var et faktum. Ved hjelp av Mao-slagord som “bekjemp bokdyrkelsen” (osv.) ble ethvert innspill i marxistisk retning innenfor de “marxistiske arbeids- og studiegrupper” terrorisert bort av kadre som Torstein Haldorsen, Ulf Arnesen og Kitty Strand (osv., osv.). Allerede i 1971 kunne sektorganet Klassekampen lansere parolen “Steng grensene”, og få gjort den til et anerkjent “kommunistisk” slagord. Norske arbeidere ble forgyllet til “den etnisk enhetlige delen av arbeiderklassen”, mens fremtredende in-spe-AKP’ere hetset mot “jævla tyrkere” og mot sovjetiske arbeidsfolk på Spitsbergen. Den “internasjonale solidaritet” som disse elementene så lanserte, besto bl.a i å agitere for støtte til de “rettferdige priser” som arabiske bandittregimer krevde for ørkenoljen sin.

Hvorfor? Jo, fordi småborgerskapet alltid velger de løsninger som virker som de enkleste. Så groteske resultater fikk man ut av det. Legg merke til at den offisielle linje Gnist & Rødt nå legger seg på, er den samme. I en artikkel i Klassekampen 17. juni 2019 klager Rødt-personen Boye Ullmann over at øst-europeiske arbeidere “forstyrrer arbeidsmarkedet” (ja, dette blir sagt av en ‘sosialist’!), og at staten derfor må gripe inn.

Dagens “Rødt” og dets rykende “Gnist” har ikke lært noe som helst. Hvis ikke marxister nå griper inn i den offentlige debatten, kan enhver tenke seg følgene. Akademiske Rødt-sympatisører har forlengst erklært seg som tilhengere av politisk-økonomiske løsninger på linje med de korporative strømingene i statlig reguleringspolitikk fra 1930-årene. Slik må det jo gå, når Marx’ verditeori skal være bare en “innledende bestemmelse”.

Denne parallellen er faktisk ikke særlig fjern. Hvis en tenkning à la Dybedahls kan vinne innpass, skyldes det ikke bare fantasier hos sekretærer i Fellesforbundets korridorer. For disse er i sin tur akademisk inspirert av halvstuderte marxisanter fra filosofiske institutter, som får sine eksamenspapirer overdratt av lærere som er like uvitende om Marx’ teorier som de selv er. Det får vi ta opp i neste omgang.