Hvem eier språket?

I går falt sensuren for om lag 50.000 eksamensstiler i norsk, produsert av landets nittenåringer. Eksamensbesvarelsene er spennende lektyre for språkinteresserte, for de speiler hva som faktisk skjer i det norske språket den dag i dag.

Hvis leseren nå reagerte på tidsbestemmelsen som avsluttet foregående avsnitt, vil jeg anslå leserens alder til over 25. Mens uttrykket «den dag i dag» for oss godt voksne er synonymt med «fremdeles», brukes det for ungdommen i betydninga «akkurat nå». Her er det en nyanseforskjell som neppe vil skape store problemer for forståelsen, men vi som vet hvordan det egentlig skal være, lar oss irritere.

Faste uttrykk

Det er mye å ta av hvis man først skal gremme seg over upresist språk. Verst står det til med preposisjoner i faste uttrykk. Mens voksengenerasjonen helt naturlig velger rett preposisjon, kan den oppvoksende slekt for eksempel skrive «dette skaper et bilde over situasjonen», «i romanen tar kvinnen opprør mot sine rolleforventninger», «jeg vil gi en vurdering på situasjonen» og «en kan få inntrykk i at det må være slik». Videre ser vi at uttrykk som «det var helt uforventet», «handlinga tar plass» og «grunnen er fordi» er kommet for å bli, samme hvor mye norsklærere kjemper imot. «Communis error facit ius», sa de gamle romerne. «Felles feil skaper regel». Dermed trampes det stadig i salaten. Eller tråkkes det i klaveret? Faste uttrykk er i alle fall krevende, noe deltakere i «Paradise ­hotel» gjentatte ganger har illustrert med skakkjørte formuleringer som «Jeg bærer ikke gnag», «Jeg ville aldri ha svikta deg i ryggen», og «Det er ett eller annet som skurrer i mosen her».

Språk er mer enn ord

Men er det bare ungdommen som sliter med å uttrykke seg presist? Vel, spør en tenåring om voksnes bruk av emojier, og de vil riste oppgitt på hodet. Språk er nemlig mer enn ord. For tjue år siden lanserte Shigetaka Kurita de første emojiene, altså disse små figurene, ofte ansikt, som uttrykker sinnsstemning. Gradvis gjorde de sitt inntog i språket. Det er nå mange år sidene elevene mine første gang sa at jeg virka sur i meldingene jeg sendte. De inneholdt nemlig ikke noen avvæpnende emoji. Jeg hadde ikke forstått at det er stor forskjell mellom «Har du husket å levere oppgava?» og «Har du husket å levere oppgava – smilefjes». Dette er en presisjon i språket som jeg som moden språkbruker har vært nødt til å venne meg til, og etter hvert har det gått naturlig. Riktignok med visse komplikasjoner: En gang sendte jeg en emoji med kyssemunn til en elev. I farta så jeg ikke forskjell på kyssemunnen og et vanlig smil. Heldigvis tok jenta det pent.

Smile-blunkefjes

Vi sender nå seks milliarder emojier per dag. Det er to tusen å velge mellom, men fra de voksnes perspektiv er en emoji som smiler og/eller blunker som regel anvendelig til det meste. Det kunne ikke vært mer feil. «Har du husket å levere oppgava – smile-blunkefjes» vil kunne såre den som faktisk mestrer moderne kommunikasjon. Etterfulgt av dette tegnet kan lærerens spørsmål nemlig bli oppfattet som noe hånlig og sarkastisk. Det er manglende presisjon, og etterlater mottakeren i uvisshet om læreren er sur, ironisk eller bare inkompetent i bruk av emojier.

Dette bekreftet Ragna Løvskar på «Eides språksjov» på NRK tidligere i vinter. Hun fortalte at det lille smilet som Linda Eide svarte med, da Løvskar skrev at hun ble litt sein, ikke ble opplevd som hyggelig, men som uttrykk for en passiv-aggressiv sinnstilstand. Det ordentlige smilet har røde kinn og hyggeligere øyne. Et viktig råd er derfor å sette seg inn i reglene for hva symbolene står for, og ikke minst utøve måtehold. Det er litt dumt hvis bestemor sender en fersken-emoji, mens barnebarnet mottar den som en rumpesymbol.

Så, hvem eier språket? 

Vi må innse det, det er nok generasjonen som «skal på tannlegen». Det er ungdommens privilegium å føre oss inn i den nye tid, hvor presisjon i emojibruk er viktigere enn å velge rett preposisjon. Så får de voksne heller sitte der med postskjegget.