Einar O. Iversen

1

Ny kirkeordning

Publisert: 20. jun 2019


 

Jeg hilser velkommen med entusiasme at kirkerådet har vedtatt å utrede fremtidig organisering av Den norske kirke.

Kirken er et gammelt hus med mange, noen gode andre mindre gode vaner.  

Å fornemme framtiden er en krevende øvelse.  Ikke minst vil det være krevende å plassere den norske kirke inn i denne som en livgivende og viktig faktor i et livssynsåpent samfunn (Stålsettutvalgets uttrykk).  En folkekirke som er med på å prege og ta vare på troens plass i det offentlige rom.

En viktig prosess ligger foran når det gjelder kirkens organisering.  

Det vil være av avgjørende betydning for framtidens kirke å fremelske det frivillige engasjement i den lokale menighet.  Uten dette vil kirken stagnere.  

Toleranse, villighet til å lytte til hverandre vil være viktige faktorer for å lykkes.

Gode løsninger oppnås ikke ved mistenkeliggjøring, ved å komme med påstander om mektige fellesråd eller bispedømmeråd, eller for den saks skyld fjerne kirkeråd - vi når gode løsninger ved å snakke sammen.

Synspunktene kan være forskjellige og sterkt avvikende fra hverandre og fra dagens kirkeordning – og det er flott!

 

Med fare for å «trokke i mange forskjellige salater» vil jeg likevel komme med noen tanker om kirken og en framtidig organisering.

 

Kirken må  rasjonaliseres og menighetene må styrkes.

Det er i dag for mange nivå i det kirkelige landskap og avstanden fra grasrota til toppen i kirkesystemet er for stor.  

Dette bidrar til at grasrota i kirken – den lokale menighet som egentlig er kirken – veldig fort kan miste interesse for det som foregår i toppen.  

I en ny kirkemodelldiskusjon er det derfor viktig å unngå det som ofte skjer i slike prosesser:  Vi tilpasser i stedet for å erstatte.

Vår vilje til å endre vil bli satt på prøve.

Nyskapende ødeleggelse i kirken vil være nødvendig.  Noe må vekk.

 

Hva er det da som binder oss sammen?  Hva er det vi må ta vare på?  

Fellesskapet i troen og evangeliet er grunnvollen og grunnmuren – det er jo en selvfølge.  

Menighetsfelleskapet – i den lokale menighet.  Det er på grasrota,  i den lokale menighet,  kirken skal ha sitt virke.

Vi skal være ett og vi skal elske hverandre.  Enkel oppskrift, men samtidig utfordrende og vanskelig.

  

Det pekes på at gjenkjennelseselementet fra menighet til menighet skal være viktig.  Jeg er ikke så sikker på det.  

Mangfoldet er vel så viktig og gjenkjennelsesargumentet må ikke hindre lokal menighetsutvikling og lokal menighetsvekst.  

Det blir jo ganske så spesielt når diskusjonen går på om man skal stå eller sitte på første og siste salme. Man kan jo ikke på alvor hevde at dette binder oss sammen!

Vi er forskjellige i dette landet og mangfoldet i vår folkekirke er viktig å beholde.

 

En felles IKT satsing for den norske kirke for rasjonalisering, effektivisering og samhandling vil kunne bidra til å binde kirken sammen når vi snakker om den administrative delen av virksomheten.

 

For å starte med menigheten.

Den lokale menigheten må styrkes. 

La meg få lufte noen tanker:  

Kanskje et av grepene kan være å vurdere om soknepresten skal være den daglige lederen av menigheten. 

I dag har vi daglige ledere som gjør en utmerket jobb, men systemet resulterer dessverre i at mange prester er frustrert i sin situasjon og de finner ikke helt sin naturlige rolle i systemet.  

Kanskje vi her også finner noe av årsaken til at presteutdannelsen ikke er attraktiv lenger pga uklar rolleforståelse i menigheten? 

Menigheten er en åndelig virksomhet hvor soknepresten  er den naturlige leder.   

Samtidig må man ha en administrativ funksjon utført av andre enn soknepresten. 

Kantorer, ungdomsarbeidere, diakoner, trosopplærere, den administrative arbeidsoppgaven osv. vil alle sortere under en ledelse.  

Det oppnås en mer homogen stab.  

 

Soknepresten bør rapportere til og ha menighetsrådet som sin overordnede.  Dette betyr at soknepresten rapporterer til et folkevalgt organ.  

Det må være menighetsrådet som har fullmakt til å ansette medarbeidere, både prester, trosopplærere, kantorer og diakoner osv….

Mange menigheter er små og har ingen eller liten stab.  

Det må vurderes om sammenslåing av menigheter, både lokalt, på interkommunalt nivå, på prostinivå kan være riktig for å ha en stab som er stor nok for å kunne bidra til å utvikle kirken lokalt, både gjennom å inspirere frivillige, men også å utvikle, inspirerende og gode kollegiale fellesskap bestående av flere ansatte.  

 

Å bygge organisasjonen nedenfra og opp er et viktig prinsipp. 

Hva skal til for at et slikt menighetsråd skal kunne fungere på en god måte?

Det må etableres  et organ (jeg bruker ikke begrepene fellesråd eller bispedømmerråd) som betjener menighetene med nødvendig kompetanse.  

Personalområdet, økonomiområdet, kirkebyggområdet, gravplassområdet osv..  krever profesjonalitet og kompetanse som nødvendigvis ikke hvert menighetsråd skal eller kan være i besittelse av.  

Det kan for eksempel være et organ på prostinivå eller storkommunenivå ledet av en prost hvor de administrative områdene som her er nevnt er underlagt prosten.

Dette organet bør ha et styre bestående av menighetsrådslederne i det aktuelle området som dette organet skal betjene.

Dette vil gi organet en tyngde og legitimitet som kan bidra til felles løsninger og felles prioriteringer av oppgaver for et område. Felles satsing på områder som diakoni, ungdomsarbeid osv.

Vi trenger ikke som i dag gjøre de samme tingene i de forskjellige menigheter.  

Vi bør kunne allokere ressurser til fellessatsinger enten det gjelder barne- og ungdomsarbeida, diakoni eller kulturopplevelser.

 

Valgordningen til kirkemøtet må utredes slik at kirkemøtet blir representativt for alle grupper i folkekirken. 

 

Kan vi våge tanken på å skjære bort både fellesråd og bispedømmeråd og erstatte dem begge med et nytt organ som skal betjene menighetene - myndigheten skal ligge i menigheten.

 

Biskopens rolle må også avklares.  

Er det mulig å tenke seg at biskopen fratas arbeidsgiveransvaret, men ikke tilsynsansvaret. 

Det betyr at biskopen må ha en stab rundt seg som muliggjør tilsynsansvaret og ressurser nok til å være bl.a. en aktiv del av bispemøtets læreansvar.

 

En modell som her skissert kan også muliggjøre EN arbeidsgiverlinje som er avgjørende for en enhetlig struktur i kirken.  

 

Til høstens kirkevalg er viktig å velge  kandidater til bispedømmerådene som er villige til å tenke nytt og annerledes. Det er disse som skal avgjøre og stemme over den organisering som kirkerådet vil fremme for kirkemøtet.

 

De kandidater som står på de forskjellige listene må utfordres på fremtidens kirkeorganisering – enten det nå gjelder finansiering, arbeisgiverlinje/r, valgordninger og organisasjonsnivåer.

 

 

Einar O. Iversen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
19 dager siden / 8140 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 6124 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
14 dager siden / 3314 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
9 dager siden / 2545 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
17 dager siden / 2109 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
29 dager siden / 1734 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 1693 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
7 dager siden / 1643 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
3 dager siden / 1466 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere