Forslaget til ny troslov fastslår at sognet skal være en del av Den norske kirken. Sognet er altså ikke fristilt slik det i mangel av formell organisering av kirken, har vært inntil nylig. Det er bra.
Det kirkelige fellesråd ble formalisert ved lovendringen i 1997 og overtok da mange oppgaver fra sognet. Gjøkungen fant sin plass i reiret. Noen hevder fellesrådet opptrer "på vegne av" sognet, andre vil fremholde at fellesrådet opptrer "i stedet for" sognet.
Striden rundt "fristilling" av Ellingsrud kirke i Oslo (VL 19/6) illustrerer dette. Fellesrådet gjør som alle andre gjøkunger. De tar all oppmerksomhet og gir lite plass til andre i reiret. Når Oslo kirkelige fellesråd tar kontrollen og inntektene fra utleie av kirken er det slik Edvard Hoem (VL 19/6) beskriver så presist: "Det er ikkje mindre enn eit angrep på den lokale styringsretten som fram til no har hatt større og større gjennomslag i vår lutherske og haugianske kyrkjetradisjon."
Bra at forslaget til troslov ikke institusjonaliserer fellesrådene. Da kan kanskje sognene få tilbake plassen i reiret?
Så får vi håpe at alle gode krefter samles om et krav til Kirkerådet om å etablere en sammenhengende kirkelig organisasjon med representativitet og legitimitet fra soknene. Ytterst få av dagens kirkerådsmedlemmer har mandat fra soknene.
Dag Brekke
leder av menighetsråd og nominasjonskomite for bispedømmeråd