Men dette er også et ord til deg som bærer på seksuelle følelser du opplever som problematiske. Du som ønsker å følge Guds vilje, men føler at det er lite åpenhet og lite støtte å få.

Dette er en oppfordring – om å tørre, om å stå for noe, om å gå mot strømmen.

Den kristne motkulturen

I all sin ufullkommenhet har den kristne kirke alltid framholdt at seksualiteten trenger rammer. Vi har løftet fram én livsstil – ektepakten, det livslange forholdet mellom mann og kvinne, det Bibelen sammenligner med forholdet mellom Kristus og kirken. Vi har bygd en sunn familiekultur, og vi har over hele verden vært i første rekke i kampen mot prostitusjon, utnyttelse, løssluppen sex, flerkoneri og familievold. Dette har vært en del av vårt kall om å disippelgjøre nasjoner. Det er en kamp vi kan vedkjenne oss, og en kamp vi fortsatt står i.

Frihetskampen som ikke er vår

Men de siste tiårene har vi blitt dratt inn i en kamp som ikke er vår, og som i sum dreier seg om retten til grenseløs sex. I denne kampen blir alle som våger å gjøre motstand kalt homofobe, ukjærlige, gammeldagse, intolerante eller fordømmende. I denne kampen går ingen går fri før de vifter med regnbueflagg, går i parader eller - i det minste – toner ned forkynnelsen om seksualitet, ekteskap og familie.

Ett eller to syn?

Intensjonen bak en aksept av likekjønnet samliv kan være god – å formidle et evangelium som omfavner alle og som møter folk der de er. Likevel er teologien bak sviktende og de praktiske implikasjonene uoversiktlige. For køen av legninger, identiteter og livsstiler som ønsker aksept er bortimot endeløs. Hva med enslige - er det ikke ukjærlig å nekte dem et seksualliv, om det så er uforpliktende? Eller de bifile, som føler behov for nærhet fra både kvinner og menn? Eller de som ikke klarer å holde seg til bare én?

Aksept er i beste fall en kortsiktig løsning som kjøper oss litt tid. Presset mot den kristne seksualetikken vil bare fortsette. Det må finnes en annen og bedre vei.

Det kristne kallet er å si nei til seg selv

Har vi glemt at selve essensen i livet med Jesus er å si nei til seg selv? For dette er evangeliet i et nøtteskall; Gud er kjærlighet, men for å leve i denne kjærligheten må jeg vende meg bort fra det som står Gud imot.

I Kristus kalles alle til forsakelse, alle blir bedt om å si nei til seg selv. For noen er forsakelsene små, for andre nesten uutholdelige. For noen gjelder det seksuelle følelser, for andre er det penger, posisjon, livsstil eller relasjoner.

Alle har noe de må si nei til. Alle har sider ved sin seksualitet de må gi til Gud. Om jeg skulle bli fristet til å ha mer enn én kvinne i mitt liv, så er dette mange gode grunner til ikke å leve det ut; å leve det ut ville ført til sorg for meg selv og de jeg elsker, og det ville ruinert mitt forhold til Gud.  Og målt opp mot den største av alle gaver – det å få være Guds barn i Kristus – så er det ingen forsakelse som er for kostbar og ingen omvendelse som er for stor.

Ikke hetero, ikke homo, men «i Kristus»

Vårt kall som kirke er verken å bekrefte eller legitimere seksuelle følelser, handlinger eller identiteter. Tvert om er vårt kall å løfte fram den ene identiteten som trumfer alle andre – å være «i Kristus», hvor det verken er mann eller kvinne, ung eller gammel, mørk eller lys, hetero eller homo, men hvor Kristus er alt og i alle. Jeg trenger ikke lenger «finne meg sjæl», for Kristus har funnet meg og gitt meg en identitet som Guds elskede barn, ufortjent og på tross av mine feil, på tross av hva jeg føler og på tross av hva andre måtte tenke om meg. Dette er nåden, dette er det ufortjente, dette er den identiteten jeg kan ta til eie som min egen.

Og her kunne jeg stoppet. Men det er mer. For det holder ikke bare å mene, vi må også møte mennesker der de er - med Guds kjærlighet og Guds nåde.

Kirken – det forvandlende fellesskapet

Som kirke har vi gjort mange feil i forhold til seksualiteten. Vi har stemplet seksuell synd, særlig det som gjelder samme kjønn, som verre enn andre. Vi har latt som om følelser mellom mennesker av samme kjønn ikke eksisterer - og ihvertfall ikke her i vår menighet. Og vi har akseptert samfunnets skarpe inndeling i homo og hetero som om vi det skulle være forskjellige kategorier mennesker, istedenfor å erkjenne at vi alle er brutte mennesker som trenger å komme til Gud med vår seksualitet.

Men å føye en ny synd til disse – å tilby aksept istedenfor nåde – hjelper ingen.

Aksept er en billig erstatning for det vi er kalt til – nemlig å lytte, å med-lide, å elske, å være medmenneske. For kjærligheten unnskylder ikke synd, men forstår at vi alle er litt skeive og rare og trenger Guds nåde. Jeg med mine utroskapstanker kan ikke heve meg over min bror, som kjenner en dragning mot menn, eller for den saks skyld mot barn. Det kristne fellesskapet skulle nettopp være et sted hvor det er trygt å stå fram som den man er, vel vitende om at vi alle er i samme båt, at vi alle har skavanker og at vi alle er mennesker som trenger å inkludere Gud i våre liv.

For vi er kalt til å elske mennesker ubetinget: Gode, onde, forbrytere, homofile, narkomane, sexforbrytere, besteborgere, flyktninger og fattige. Alle som det regner på, sier Jesus, for nettopp sånn viser Gud at Han elsker alle. Vi skal elske dem og ikke være redd for noen, men vi skal heller ikke gi aksept til noe Bibelen avviser.

Det som virkelig er mangelvare, er fellesskap hvor vi tør å snakke sant om livet – fra talerstolen, i mindre grupper og en-til-en. Vi har ofte bygd overfladiske og vellykkede fellesskap for mennesker som tilsynelatende fikser livet. Men fikse livet er det ingen av oss som gjør - det var jo derfor Jesus kom, og det er derfor vi trenger hverandre. Tror vi på vår egen teologi, at vi er tilgitte syndere på vei mot gjenopprettelse og hellighet, så tror vi også på et fellesskap hvor det er trygt å bringe det vanskelige fram i lyset; ekteskapsproblemer, pornoavhengighet, problemer med å leve enslig eller avvikende seksuelle følelser. Bare for å nevne noe.