Ole Petter Erlandsen

21

Vår vanskelige seksualitet - og det kristne budskapet

Dette er et ord til kristne ledere - de som i økende grad utsettes for et press om å endre forkynnelse om kjønn og seksualitet. Som blir kalt ukjærlige fordi de ennå ikke har gitt etter. Som begynner å snakke om «to syn» fordi alle andre gjør det. Og som synes det er stadig tyngre å forkynne tydelig om hva de står for og hva de opplever at Bibelen lærer.

Publisert: 19. jun 2019  /  1312 visninger.

Men dette er også et ord til deg som bærer på seksuelle følelser du opplever som problematiske. Du som ønsker å følge Guds vilje, men føler at det er lite åpenhet og lite støtte å få.

Dette er en oppfordring – om å tørre, om å stå for noe, om å gå mot strømmen.

Den kristne motkulturen

I all sin ufullkommenhet har den kristne kirke alltid framholdt at seksualiteten trenger rammer. Vi har løftet fram én livsstil – ektepakten, det livslange forholdet mellom mann og kvinne, det Bibelen sammenligner med forholdet mellom Kristus og kirken. Vi har bygd en sunn familiekultur, og vi har over hele verden vært i første rekke i kampen mot prostitusjon, utnyttelse, løssluppen sex, flerkoneri og familievold. Dette har vært en del av vårt kall om å disippelgjøre nasjoner. Det er en kamp vi kan vedkjenne oss, og en kamp vi fortsatt står i.

Frihetskampen som ikke er vår

Men de siste tiårene har vi blitt dratt inn i en kamp som ikke er vår, og som i sum dreier seg om retten til grenseløs sex. I denne kampen blir alle som våger å gjøre motstand kalt homofobe, ukjærlige, gammeldagse, intolerante eller fordømmende. I denne kampen går ingen går fri før de vifter med regnbueflagg, går i parader eller - i det minste – toner ned forkynnelsen om seksualitet, ekteskap og familie.

Men å løfte fram det biologiske og det naturgitte - at mann og kvinne er skapt for hverandre – er ikke det samme som å være homofob, ukjærlig eller intolerant. Man kan likevel støtte menneskers rett til å velge den samlivsformen de ønsker. Det som derimot er intolerant, er å presse andre til å mene, flagge for eller stå for noe de egentlig ikke er enig i. 

Ett eller to syn?

Intensjonen bak en aksept av likekjønnet samliv kan være god – å formidle et evangelium som omfavner alle og som møter folk der de er. Likevel er teologien bak sviktende og de praktiske implikasjonene uoversiktlige. For køen av legninger, identiteter og livsstiler som ønsker aksept er bortimot endeløs. Hva med enslige - er det ikke ukjærlig å nekte dem et seksualliv, om det så er uforpliktende? Eller de bifile, som føler behov for nærhet fra både kvinner og menn? Eller de som ikke klarer å holde seg til bare én?

Aksept er i beste fall en kortsiktig løsning som kjøper oss litt tid. Presset mot den kristne seksualetikken vil bare fortsette. Det må finnes en annen og bedre vei.

Det kristne kallet er å si nei til seg selv

Har vi glemt at selve essensen i livet med Jesus er å si nei til seg selv? For dette er evangeliet i et nøtteskall; Gud er kjærlighet, men for å leve i denne kjærligheten må jeg vende meg bort fra det som står Gud imot.  

I Kristus kalles alle til forsakelse, alle blir bedt om å si nei til seg selv. For noen er forsakelsene små, for andre nesten uutholdelige. For noen gjelder det seksuelle følelser, for andre er det penger, posisjon, livsstil eller relasjoner.

Alle har noe de må si nei til. Alle har sider ved sin seksualitet de må gi til Gud. Om jeg skulle bli fristet til å ha mer enn én kvinne i mitt liv, så er dette mange gode grunner til ikke å leve det ut; å leve det ut ville ført til sorg for meg selv og de jeg elsker, og det ville ruinert mitt forhold til Gud.  Og målt opp mot den største av alle gaver – det å få være Guds barn i Kristus – så er det ingen forsakelse som er for kostbar og ingen omvendelse som er for stor.

Ikke hetero, ikke homo, men «i Kristus»

Vårt kall som kirke er verken å bekrefte eller legitimere seksuelle følelser, handlinger eller identiteter. Tvert om er vårt kall å løfte fram den ene identiteten som trumfer alle andre – å være «i Kristus», hvor det verken er mann eller kvinne, ung eller gammel, mørk eller lys, hetero eller homo, men hvor Kristus er alt og i alle. Jeg trenger ikke lenger «finne meg sjæl», for Kristus har funnet meg og gitt meg en identitet som Guds elskede barn, ufortjent og på tross av mine feil, på tross av hva jeg føler og på tross av hva andre måtte tenke om meg. Dette er nåden, dette er det ufortjente, dette er den identiteten jeg kan ta til eie som min egen.

Og her kunne jeg stoppet. Men det er mer. For det holder ikke bare å mene, vi må også møte mennesker der de er - med Guds kjærlighet og Guds nåde.

Kirken – det forvandlende fellesskapet

Som kirke har vi gjort mange feil i forhold til seksualiteten. Vi har stemplet seksuell synd, særlig det som gjelder samme kjønn, som verre enn andre. Vi har latt som om følelser mellom mennesker av samme kjønn ikke eksisterer - og ihvertfall ikke her i vår menighet. Og vi har akseptert samfunnets skarpe inndeling i homo og hetero som om vi det skulle være forskjellige kategorier mennesker, istedenfor å erkjenne at vi alle er brutte mennesker som trenger å komme til Gud med vår seksualitet.

Men å føye en ny synd til disse – å tilby aksept istedenfor nåde – hjelper ingen.

Aksept er en billig erstatning for det vi er kalt til – nemlig å lytte, å med-lide, å elske, å være medmenneske. For kjærligheten unnskylder ikke synd, men forstår at vi alle er litt skeive og rare og trenger Guds nåde. Jeg med mine utroskapstanker kan ikke heve meg over min bror, som kjenner en dragning mot menn, eller for den saks skyld mot barn. Det kristne fellesskapet skulle nettopp være et sted hvor det er trygt å stå fram som den man er, vel vitende om at vi alle er i samme båt, at vi alle har skavanker og at vi alle er mennesker som trenger å inkludere Gud i våre liv.

For vi er kalt til å elske mennesker ubetinget: Gode, onde, forbrytere, homofile, narkomane, sexforbrytere, besteborgere, flyktninger og fattige. Alle som det regner på, sier Jesus, for nettopp sånn viser Gud at Han elsker alle. Vi skal elske dem og ikke være redd for noen, men vi skal heller ikke gi aksept til noe Bibelen avviser.

Det som virkelig er mangelvare, er fellesskap hvor vi tør å snakke sant om livet – fra talerstolen, i mindre grupper og en-til-en. Vi har ofte bygd overfladiske og vellykkede fellesskap for mennesker som tilsynelatende fikser livet. Men fikse livet er det ingen av oss som gjør - det var jo derfor Jesus kom, og det er derfor vi trenger hverandre. Tror vi på vår egen teologi, at vi er tilgitte syndere på vei mot gjenopprettelse og hellighet, så tror vi også på et fellesskap hvor det er trygt å bringe det vanskelige fram i lyset; ekteskapsproblemer, pornoavhengighet, problemer med å leve enslig eller avvikende seksuelle følelser. Bare for å nevne noe.

Bare slike fellesskap har kraft til å forvandle menneskeliv. Og forvandling er noe vi trenger. 

10 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
19 dager siden / 8140 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 6124 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
14 dager siden / 3314 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
9 dager siden / 2545 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
17 dager siden / 2109 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
29 dager siden / 1734 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 1693 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
7 dager siden / 1643 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
3 dager siden / 1466 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere