Karl Øyvind Jordell

151

Omkostninger før og nå – et bidrag til Pride

Det må settes ord på omkostninger motiverte medarbeidere i kirken tidligere har måttet bære på grunn av sin legning.

Publisert: 17. jun 2019

I et innlegg om omkostningene ved at det innen kirken er to syn på vigsel av likekjønnede, avslutter Svein Granerud slik (VL 15.6.). «Vi må tillate at det settes ord på de omkostninger som motiverte medarbeidere må bære for å følge sin overbevisning. Ikke minst trenger vi et lederskap som troverdig stiller opp når kirkens ansatte får byrder å bære.»

Men vi trenger flere ord – etterfulgt av handling: Det må settes ord på omkostninger motiverte medarbeidere tidligere har måttet bære på grunn av sin legning. Ikke minst trenger vi et lederskap som troverdig ber om tilgivelse når de har påført kirkens ansatte med slik legning, byrder.

I første omgang bør bispemøtet og Kirkerådet på sine hjemmesider legge ut en utskrift av intervju med tidligere prest i Majorstua, Jens Torstein Olsen. Intervjuet finnes i ‘Skeivt arkiv’ og omhandler for det første biskop Aarflots intense advokatur mot Olsen, overfor Olsens arbeidsgiver, Oslo kommune; Olsen var da nemlig sykehusprest, ansatt av kommunen. Aarflot skal, ifølge Olsen, ha blitt kontant avvist av kommunen, ved tredje henvendelse. (Det endte med at Olsen sa opp selv.) Dernest omhandler det Kirkerådets utestengning av Olsen fra en administrativ stilling i rådet, hvor han var innstilt som nr 1. (Olsen gikk til sak, men tapte.) De saksdokumenter som måtte finnes, må gjøres tilgjengelige sammen med utskriften av intervjuet.

De ordene som slik gjøres offentlige, må følges opp ved at Aarflot beklager sine handlinger, og at Kirkerådet gjør det samme. Ungdommens Kirkemøte har tatt vedtatt en generell beklagelse overfor LHBTpersoner og andre skeive, og har oppfordret Kirkemøtet til å følge opp, men noe endelig vedtak foreligger ikke. Et slikt vedtak ville imidlertid være noe annet enn det jeg er opptatt av: her dreier det seg om en konkret person, som har vært utsatt for konkret biskoppelig nidkjærhet og konkret personalforvaltningsmessig uforstand fra Kirkerådet. Det er ikke rimelig at biskopen eller Kirkerådet unnskylder seg med at det var ‘en annen tid’ – det er nå bred presedens at det fremmes unnskyldninger om forfølgelse og uforstand som fant sted i ‘en annen tid’.

Jeg regner med at Kirkerådet innleder sine møter med andakt eller tilsvarende. Den del av intervjuet med Olsen som ligger lett tilgjengelig, varer i snaue 8 min, og kan tre i stedet for andakt på neste møte. Hvis det er for langt, kan man ta det det over to møter. Bispemøtet og styret i Frimodig kirke har sikkert også behov for den ettertanke intervjuet kan stimulere til – andakt har som kjent like meget med (etter)tanke som med lytting å gjøre.

Jeg kjente Olsen fra gutte- og ungdomsleirer på Sørlandet, og ungdomsarbeid i Markus menighet i Oslo. Senere har vi mistet kontakten. Men jeg har et sterkt minne om en samtale på sørlandstoget, der Olsen ga uttrykk for håp om en endret situasjon, siden det da lå an til at Sigurd Osberg skulle bli biskop. ‘The rest is history’, sammenfattet i dokumentet ‘Homofilisaken 1992-2018’, som er lett å finne på nettet.

Jeg synes personlig det er leit at prester med et mindretallssyn får problemer i sine menigheter. Men til forskjell fra den siste store stridssaken i kirken, om kvinnelige prester, er homofilisaken av en art som engasjerer mange. En del kirkemedlemmer kunne nok synes at det var kuriøst at deler av presteskapet (om enn minkende) var imot kvinnelige prester. Bl a preses har hatt en del å berette om viderverdigheter på Menighetsfakultetet. Men det dreiet seg tross alt om en veldig liten (om enn voksende) gruppe, begrenset til sektoren yrkesvalg. De færreste kirkemedlemmer orket å være interessert i hvorvidt den presten man ble betjent av, godtok kvinnelige prester eller ikke.

Nå dreier det seg om et sentralt personlighetstrekk – seksuell legning, som ligger nær personlighetens kjerne, identitet. Behandlingen av ‘skeive’ får dermed en langt større plass i manges bevissthet, også fordi mange er klar over hvordan disse gruppene den dag i dag blir behandlet i mindre tolerante samfunn enn vårt. Da er det forståelig at en del, i forbindelse med viktige begivenheter i deres eget liv, betakker seg for å bli betjent av en prest som de føler står på parti med dem som forfølger homofile.

Frimodig kirke kan ikke gjøre stort annet enn å trøste dem som velger å gå motstrøms. Det vil ikke tjene kirken at dens lederskap skulle refse medlemmene fordi de markerer seg mot diskriminering og forfølgelse av skeive – selv om man om mulig bør påtale de verste utslagene på Facebook og tilliggende herligheter. De Frimodige kan saktens fremme slik refs, hvis de orker. Men det spørs om det nytter.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
22 dager siden / 1828 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1589 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
22 dager siden / 1566 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 1497 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
13 dager siden / 1395 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1343 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
11 dager siden / 1257 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 1164 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere