Eirik A. Steenhoff

25

Kvinneprest som maktposisjon

Det er betegnende, om enn noe ironisk, at Nesheim eksplisitt avviser den marianske dimensjonen ved Kirken. Det avdekker det underliggende maktperspektivet. Ingenting er vesentlig––alt er makt og valg som fremmer eller frarøver makt. Da passer Marias fiat ("la det skje som du har sagt") dårlig inn.

Publisert: 16. jun 2019  /  819 visninger.

Ingebjørg Nesheim, leder for organisasjonen Også vi er kirken, skriver i Vårt Land 12. juni om “den stengte døren” for presteordinasjon av kvinner i Den katolske Kirke. Det fortjener en seriøs imøtegåelse, ikke minst fordi hennes tekst er så omfattende, og fremstillingen såpass tendensiøs.

Nesheims argumentasjon har en praktisk og en prinsipiell side. Hun gir for det første inntrykk av at debatten om kvinnelige prester er brennaktuell, nærmest som om en revolusjon er nært forestående. Det kommer an på øynene som ser. Jeg tør påstå at debatten er helt fremmed for den jevne kirkesøkende katolikk––ikke minst blant de unge. Nesheim anfører Tyskland, Sveits og Østerrike som eksempler på land der det protesteres høylytt mot at bare menn kan ordineres til prester. Men disse landene er ikke representative for Den katolske Kirke i dag. Tvert imot er Kirken i de tyskspråklige land i akutt krise.

For å bruke Nesheims statistiske argumentasjon: Den siste Pew-undersøkelsen fra 2019 viser at bare 7% av tyske katolikker ber daglig, og 12% tror på Gud (tallene for protestanter er omtrent de samme). Oppslutningen om Kirkens sakramenter er generelt rekordlav i sterkt sekulariserte Tyskland. Nesheim og undertegnede er enige i at krisen finnes, og at Kirken trenger til fornyelse. Samtidig er vi nok sterkt uenige om hva som er årsaken til krisen, og dermed også om botemiddelet. Nesheim ser til liberale katolikker i tyskspråklige land. Men dissentere i den utdøende del av Den katolske Kirke bør ikke få bestemme veien videre.

Den viktigere siden av Nesheims argumentasjon er av mer prinsipiell art. Hun fremstiller Kirkens lære om det mannlige presteskapet som et “kategorisk forbud” mot at kvinner kan ordineres, uten å gå inn i teologien bak. Dermed står hun i fare for å forfekte et syn på presteskapet som ikke dreier seg om en hellig tjeneste, men om en ren maktposisjon. Den som ikke har tilgang, mangler makt. Det er en fremstilling som er vanskelig å forene med det katolske og apostoliske synet på presteskapet.

Jeg tror at problemet dreier seg om noe dypere enn ærlige meningsforskjeller. Satt på spissen: Man kan ikke ha “ulike syn” på vesentlige dogmatiske og moralske spørsmål uten at det ligger grunnleggende forskjellige tenkemåter bak (som dypest sett er uforenlige). Det første som slår meg når jeg leser Nesheims tekst, er et spørsmål om hva et kjønn (eller en prest) er. Er kjønn og kjønnsroller uttrykk for noe vesentlig (noe mennesket er skapt for), eller er de bare vilkårlige størrelser bestemt av makthavere? Nesheim synes å tolke kjønn/presteskap nominalistisk––en ting er bare det “navn” (nomen) vi tillegger den––og i et maktperspektiv. Selv i presentasjonen av Johannes Paul IIs dokument Ordinatio Sacerdotalis avslører Nesheim sitt nominalistiske grunnsyn. Hun skriver at paven “nedla et forbud” med sitt apostoliske brev fra 1994, som om teologien om det mannlige presteskapet ble fastsatt først da. (Dette er også i strid med det katolske syn på dogmeutvikling––treenighetsdogmet ble ikke funnet opp på 300-tallet, og så videre.) Men det har bare vært nødvendig med slike dokumenter––her må også Paul VIs Inter Insigniores fra 1975 nevnes––nettopp på grunn av dissentere fra læren etter Det annet Vatikankonsil (1962–65).

I katolsk lære er kjønnspolariteten skapt og gudvillet, og menneskets kjønn og seksualitet har således en ontologisk dimensjon. Johannes Paul II kaller til og med foreningen mellom Adam og Eva for et “ursakrament”: Mannen og kvinnen ville ikke gitt den fulle mening hver for seg––de trenger hverandre. Et enda  mer ekstremt uttrykk for Nesheims nominalisme kom i Vårt Land 2. juli 2017, da kommentator Åste Dokka skrev at Den katolske Kirke ved å opprettholde et mannlig presteskap “velger å trekke en grense gjennom menneskeheten,” en grense som egentlig kunne “blitt trukket etter hvilket helst kriterium: Hudfarge, herkomst, førlighet––eller kjønn.” Men det er selvsagt helt feil, og i grunnen nokså absurd. Kjønnspolariteten har en ontologisk (ikke bare biologisk!) betydning, som skapt i Guds bilde. Kirken har dermed ikke bare “funnet på” dette spesifikke kriteriet, i stedet for et annet kriterium. Det er en metafysisk realitet som ligger til grunn for alt annet––også sakramentsteologien.

Den katolske Kirke har aldri ordinert kvinner til prester, og det er Nesheim klar over. Men Kirken har heller aldri sett på presteskapet som en rettighet, eller bare en verdslig posisjon. (Når det likevel skjer, er det tegn på en kirke i krise!) Det er et kall og et privilegium. Jesus kalte noen få menn til prester, og han fortsetter å gjøre det i dag.

Påstandene om at Kirken hadde sakramentalt ordinerte kvinnelige diakoner i oldkirken er blitt tilbakevist gang på gang, men fortsetter å leve –– mer som et fremtidshåp enn et empirisk faktum –– i randsonen av katolske fagmiljøer, som fortsatt ser Kirken (inklusive oldkirken) med 1970-tallets briller. Agendaen bak er å bruke diakonisseordningen som en bro til kvinnelige prester.

Men det holder ikke, hverken som et historisk eller sakramentsteologisk argument. Den katolske teologiske diskusjonen om presteskapet i dag dreier seg ikke om kvinner skal få adgang til det eller ikke. Den handler om en fortsatt fordypning i og refleksjon over gaven som er gitt oss i det apostoliske presteskapet. Her dreier det seg ikke minst om å utforske den marianske dimensjon ved Kirken, som særlig var viktig for Johannes Paul II. I en tale til kurien i 1987 snakket han om at den marianske dimensjon “går forut for” (it. antecede) den petrinske, i den forstand at Kirken som “Ordets tjenerinne” kommer nærmere en grunndefinisjon av Kirkens vesen enn at den simpelthen innehar nøkkelmakten. 

Det er betegnende, om enn noe ironisk, at Nesheim eksplisitt avviser Johannes Paul IIs vektlegging av den marianske dimensjonen ved Kirken. Hun siterer Brian McNeil, som skriver at dette resonnementet er “helt fremmed for katolsk tradisjon og spiritualitet, som har pleid å se på prester som viktigere enn legfolk.” Jeg er ikke sikker på om McNeil og Nesheim virkelig ønsker seg tilbake til en tid der prester ble ansett som “viktigere enn legfolk,” men den manglende åpenheten for den marianske dimensjonen er påfallende. Den avdekker det underliggende maktperspektivet. Ingenting er vesentlig––alt er makt og valg som fremmer eller frarøver makt. Da passer Marias fiat ("la det skje som du har sagt") dårlig inn.

Mye av den moderne kvinneprestbevegelsen er dessverre preget ikke av en tjenerskapets, men av en maktens ontologi. Og det er kanskje ikke så rart, om en tar utgangspunkt i moderne feminisme og så trekker slutninger innad i teologien: Å tjene er så definitivt “ut,” og å erverve makt og posisjoner definitivt “in”––såfremt man ikke er mann. Det er en ærlig nok filosofisk posisjon, men det er et grunnsyn som er helt fremmed for kristen tradisjon og spiritualitet. Og er det noe Den katolske Kirke ikke trenger akkurat nå, så er det enda mer klerikalisme, og prester og legfolk som føler at de har “rett” på sine posisjoner. Johannes Paul II har rett––vi trenger i stedet kristne som er lydhøre og ydmyke, både overfor Guds ord og det Kirken lærer. Å knytte denne “tjenende ånden”––en del av det paven kaller for det “feminine geni (ånd)”––til kvinnen, med Maria som det fremste eksempel, kan oppfattes som sexistisk diskriminering bare dersom man har levd og åndet i en giftig og antikristelig kultur over et lengre tidsrom.

Katolske kristne, så vel menn som kvinner, fortsetter uten blygsel å se til Maria i sin stadige streben etter ydmykhet og helliggjørelse. Kirken trenger mer, ikke mindre Maria, og dens prester må ydmykt innse at de er kalt av Gud––ikke av seg selv––til tjeneste for Gud og hans Kirke. Jeg er helt overbevist om at Kirkens revitalisering og vekst ligger i denne tjenende holdningen overfor Guds ord og Kirkens lære. Katolske menigheter, ordener, organisasjoner og bispedømmer som virkelig våger å være lydhøre overfor Gud, og virkelig våger å legge ut på dypet, vil bære frukter. Det viser statistikkene. Det er Kirkens kall.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
19 dager siden / 8140 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 6124 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
14 dager siden / 3314 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
9 dager siden / 2545 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
17 dager siden / 2109 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
29 dager siden / 1734 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 1693 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
7 dager siden / 1643 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
3 dager siden / 1466 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere