Minutter mettet med evighetsinnhold

Den 2. juli 1944 ble 18 teologiske kandidater ordinert til prester i Helgøya kapell av biskopen i Hålogaland bispedømme, Wollert Krohn-Hansen. Det var eneste ordinasjon i Den norske kirke i okkupasjonsårene, når en ser bort fra de ordinasjoner som fant sted i regi av det statlige kirkestyre under ledelse av Nasjonal Samling.

Ordinasjonen på Helgøya savner sidestykke i norsk kirkehistorie. Siden det i år er 75 år siden denne spesielle begivenheten, er det grunn til å dvele ved minnet om det som skjedde den gang. En åpen minnemarkering skal finne sted ved en gudstjeneste og en etterfølgende samling på Helgøya søndag 30. juni.

Risikabel handling

I etterkant av embetsnedleggelsen og bruddet med statens kirkestyre i 1942 uttalte Den Midlertidige Kirkeledelse at biskopene fortsatt skal foreta presteordinasjoner. En visste at det ville være en risikabel handling, som kunne få alvorlige følger for de involverte, for Kirkeledelsen og for prester som hadde nedlagt sitt statsembete, men forble i tjeneste i sine menigheter. Under de rådende forhold var det uaktuelt for Kongen i kirkelig statsråd i London å gi ordinasjonstillatelse, slik kirkeretten foreskrev. Da Kirkeledelsen la til rette for ordinasjonen på Helgøya, baserte en seg på en generell ordinasjonstillatelse.

Bakgrunnen for ordinasjonen i 1944 var begynnende prestemangel. Den ble synlig ved Quisling-styrets forvisning av stadig flere prester og ved normal avgang i tjenesten. Prestemangelen var særlig merkbar i det nyopprettede Telemark bispedømme, Quislings «idealbispedømme», som besto av Telemark og Aust-Agder. I mai 1944 var tredjeparten av prestene i de 18 prestegjeldene der forvist, mange av dem til Lillehammer-området.

En vanskelig tid

En komité nedsatt av Kirkeledelsen gransket aktuelle kandidater for den planlagte ordinasjonen. De var anbefalt av biskopene i de bispedømmene hvor de hadde tjeneste som klokkere, menighetsarbeidere eller sekretærer i kristelige organisasjoner. En så etter kandidater som var vel skikket til prestetjeneste i en vanskelig tid for kirke og folk, og tok spesielt hensyn til hvem en kunne gjøre mye bruk av der prestemangelen var mest prekær. De 18 utvalgte ordinandene kom fra fire bispedømmer: 7 fra Oslo, 5 fra Hålogaland, 5 fra Agder og 1 fra Nidaros. I disse bispedømmene var prestemangelen mest påtrengende.

Biskop Krohn-Hansen, som var forvist til Helgøya, sa seg villig til å foreta ordinasjonen. Opprinnelig hadde Kirkeledelsen tenkt seg at handlingen skulle finne sted i en av Oslo-kirkene. Men biskopen fryktet at myndighetene kunne straffe ham hardt for å ha forlatt Helgøya ulovlig. Han gikk derfor inn for at ordinasjonen skulle legges dit han nå bodde. Den ble berammet til Helgøya kapell søndag 2. juli 1944 kl. 18.00.

Tidspunktet ble valgt fordi det denne weekenden skulle være kretsmøte for Den norske sjømannsmisjon nettopp der. Til dette stevnet ventet en om lag 70 utsendinger. Krohn-Hansen skulle ha nattverdgudstjenesten søndag formiddag. Ordinandene skulle være med der og blande seg med deltakerne på kretsmøtet. Det ville ikke vekke oppsikt. Utsendingene til dette møtet ville forlate øya utpå ettermiddagen.

Måtte sykle

For de fleste av ordinandene var det strabasiøst å komme seg til Helgøya til avtalt tid. De som kom fra Oslo og omegn, fikk ikke reisetillatelse med toget lengre enn til Eidsvoll og måtte sykle derfra til Hamar i pøsende regnvær lørdag før ordinasjonen. Søndag morgen dro de med Mjøsfergen til Helgøya og nådde fram til nattverdgudstjenesten kl. 11.00. Etterpå hilste biskopen på ordinandene. Han kunne imidlertid ikke ha ordinasjonssamtale med hver enkelt av dem. Isteden fikk de seg forelagt et skjema til utfylling – utarbeidet av Kirkeledelsen.

Ordinandene måtte redegjøre for sitt liv og gi en begrunnelse for å gå inn i prestetjenesten. Hver enkelt måtte skriftlig tiltre bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn. Spørsmålet de fikk, var formulert slik: «Vil De ved Deres ordinasjon stille Dem til rådighet for tjeneste i vår kirke på denne bekjennelses og erklærings grunn?» Ordinandene måtte altså avlegge en skriftlig bispeeksamen. Dette er enestående i norsk kirkehistorie. Også tilslutningen til bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn er enestående.

Katakombeordinasjon

Ordinasjonen fant sted i stor hemmelighet og er blitt omtalt som en «katakombeordinasjon». Den foregikk bak låste dører. Hverken soknepresten, organisten, klokkeren eller kirketjeneren på stedet var orientert. Det gjaldt at de lokale kirkelige medarbeiderne ikke ble rammet når ordinasjonen etter hvert ville bli kjent for myndighetene. I tillegg til biskopen, ordinandene, de fire assisterende prestene og fungerende organist – den 17 år gamle gymnasiasten Carl Wollert Krohn-Hansen – var det bare de aller nærmeste av biskopens familie og noen ytterst få andre som var der. Ordinandenes nærmeste pårørende var ikke invitert.

Biskop Krohn-Hansen måtte bruke sin bispesurtout (en svart embetsdrakt) fordi statspolitiet hadde tatt hans bispesamarie. Han var også fratatt sitt bispekors. Likevel bar han et bispekors, som symboliserte bispeverdigheten. Det var et lånt emeritus-kors, som hadde tilhørt biskop og statsråd Hans Riddervold. Ordinandene hadde strevd med å få tak i prestedrakt. Mange av dem hadde lånt gamle, slitte og falmede prestekjoler. Det var umulig å skaffe messeskjorte til alle, så dette liturgiske plagget ble sløyfet.

Vente forfølgelse

Prost Kristen Løken – en av prestene som var forvist til Lillehammer – innledet ordinasjonsgudstjenesten med å si at mange prester er fjernet fra sine menigheter, og at det derfor er nødvendig «å oppta den funksjon som normalt hører med til kirkens liv». Biskop Krohn-Hansen talte ut fra Matt 10,7, «Når I går av sted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!». Han understreket at det ikke er enkelt å være Jesu budbærer i en krig hvor voldsmakten feirer orgier. Rettssamfunnet er oppløst, og sataniske og sadistiske krefter rår. I denne situasjonen er det ikke lett å forkynne at himlenes rike er kommet nær. Beveget sa biskopen til ordinandene: «Etter all beregning må dere vente forfølgelse.»

Det fortelles at ordinasjonen var en meget høytidelig og sterk opplevelse for dem som var til stede. En av ordinandene, Arne Sørensen, har omtalt den som «minutter mettet med evighetsinnhold». De nyordinerte visste at de gikk en usikker fremtid i møte. Like fullt gledet de til å ta fatt på oppgaven som ventet dem. Både for dem, for de medvirkende og for Kirkeledelsen tydeliggjorde ordinasjonshandlingen på Helgøya at det var ordinasjonen som bar kirkens virksomhet etter bruddet med det statlige kirkestyret.

Reisen fra Helgøya gikk greiere enn reisen til Helgøya – i alle fall for dem som skulle i retning Oslo. De fikk bilskyss og slapp å sykle milevis. Sjåføren hadde fått kjøretillatelse for å frakte pasienter som trengte øyeblikkelig hjelp og måtte innlegges på Rikshospitalet. Med en slik kjøretillatelse slapp de nyordinerte på vei sørover lett gjennom politisperringene!

Krigen på hell

I og med at ferien stod for døren, varte det noen uker før folk oppdaget at flere av de teologiske kandidatene i kirkelig tjeneste nå var blitt prester. Etter hvert ble fire av de 18 nyordinerte fengslet, men uten å lide alvorlig overlast. Når følgene av ordinasjonen ikke ble så dramatiske som en hadde fryktet, skyldtes det nok at verdenskrigen var på hell, og at Quislings posisjon som ministerpresent var ytterligere svekket.

Ordinasjonen på Helgøya ble foretatt i kraft av kirkelig nødrett. Likevel ble den godkjent som en lovlig prestevigsel, selv om den ikke i ett og alt foregikk etter ordinær kirkerett. Godkjenningen skjedde ved kongelig resolusjon av 22. november 1946 under henvisning til en paragraf i norsk lov om dispensasjon.