Verdidebatt

En gjennomgående kirkemodell

Når det nå skal utmyntes en ny kirkemodell, mener jeg at det ansvar de kirkelige fellesråd har like gjerne – og bedre – kan legges til andre nivå.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Nordpå har vi et ordtak som sier at det er klokt å høre etter når gammelhunden gjør. Andreas Aarflot slår i Vårt Land 11. juni alarm og spør om Kirkerådet nå er i ferd med å vedta en helt ny kirkemodell. For en del aktører i Den norske kirke kan det nok være at modellen som tegnes ut fremstår som et minste felles multiplum som har mulighet til å få tilslutning fra flere hold.

Tilnærmet prostinivå

Jeg mener likevel Aarflots påpekninger er helt riktige og at vi kan risikere å ende opp med en svært komplisert og byråkratiserende kirkemodell med tyngdepunktet i et tilnærmet prostinivå. Det er ikke dette Den norske kirke trenger. Vi trenger en enkel og kostnadseffektiv modell der kirken henger organisatorisk sammen og lokalmenigheten får en styrket funksjon og menighetsrådene en større beslutningsmyndighet.

En enkel og sammenhengende modell får vi om vi legger arbeidsgiveransvaret for alle i Den norske kirke til det sentrale rettssubjektet. Som i enhver kommune eller større organisasjon ligger det formelle arbeidsgiveransvaret hos øverste leder, mens ansettelser og daglig oppfølging er delegert til mindre enheter. Samtidig bør man sørge for å definere det sentrale rettssubjektet som en organisasjon som består av en rekke lokale rettssubjekt (soknene). Kirkemøtet må da gis myndighet til å regulere forholdet mellom rettssubjektene. Den viktigste definisjonen er på plass allerede, nemlig at soknet ikke kan melde seg ut av trossamfunnet Den norske kirke.

Temmelig innviklet

Da Kirkeloven av 1996 ble etablert og soknene definert som rettssubjekter, mente man at en del definerte funksjoner skulle ivaretas av et samordnende organ overfor kommunen, de kirkelige fellesråd. Økonomiansvar, personalansvar og drifts- og vedlikeholdsansvar for kirker og kirkegårder skulle ligge her. Men denne bestemmelsen er ikke avgjørende for kirkens liv. Dette er oppgaver som man fant det hensiktsmessig å opprette et ikke-demokratisk forvaltningsorgan for. Når det nå skal utmyntes en ny kirkemodell, mener jeg at det ansvar de kirkelige fellesråd har like gjerne – og bedre – kan legges til andre nivå. Og det er temmelig innviklet og lite tilfredsstillende – særlig på menighetsrådsnivå – at soknet som lokalt rettssubjekt er representert med to utøvende organ. Og det at soknene ved fellesrådene foretar ansettelser selv, er altså ingen gammel ordning. Den er kun drøye 20 år gammel. Tidligere var alle ansatte i Den norske kirke enten ansatt av Staten eller kommunene.

Det er åpenbart store summer å spare på en samordning av lønns- og regnskapssystemet på alle nivå i Den norske kirke til større og mer profesjonelle enheter. Arbeidsgiveransvaret, med ansvaret for HMS-systemer og etterutdanning, ivaretas bedre i et samlet, nasjonalt system. Vedlikehold av kirker kan legges til et avpasset og hensiktsmessig nivå. Og gravplassene er mange steder i landet driftet av kommunene gjennom tjenesteytingsavtaler. I det prostiet jeg tjenestegjør i, er all gravplassforvaltning – unntatt kartverk og planansvar – en kommunal tjenesteyting, og det er ikke et eneste fellesråd som kan tenke seg å ha det på noen annen måte. Heller da slik at kommunene overtar totaliteten av gravplassforvaltningen.

Forutsigbar økonomi

En modell som det jeg skisserer er ikke avhengig av hvilket nivå offentlige bevilgninger kommer fra, men åpner på den annen side for at alle offentlige bevilgninger kan legges til ett nivå – Kirkemøtet. Modellen gir en forutsigbar økonomi og personaloppsett til hvert enkelt sokn. Modellen vil fungere like godt både i Oslo og i Finnmark. Det er dessverre ikke slik at de små kommunene i dette landet bevilger stabilt og høvelig til lokalkirkens drift. I vårt prosti har vi den motsatte erfaring, nemlig at det skjæres ned på bevilgningene til håpløst lave nivåer, særlig i de små kommuner der økonomien er som strammest.

Noen vil sikkert hevde at å legge arbeidsgiveransvaret i Den norske kirke til det sentrale rettssubjektet er å foreta en storstilt sentralisering. Jeg mener imidlertid at dette vil gi en styrking av den lokale kirke, representert ved menighetsrådet. Jeg håper menighetsrådene rundt om i landet drøfter denne saken, for de er de egentlig meningsberettigede i tenkingen om organiseringen av trossamfunnet Den norske kirke. Det er her det kristelige liv leves og det er menighetsrådene sammen med bispedømmerådene som er de demokratisk valgte organene i vår kirke.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt