Fire nøkkeltemaer som kan bidra til en løsning i konflikten i Venezuela

Informasjon om hvilke temaer som har blitt behandlet i samtaler i Oslo og mulige løsninger har ikke nådd offentligheten. I konflikten mellom den venezuelanske opposisjonen og regjeringen er det mange temaer som skaper splid, men det er særlig fire sentrale problemstillinger som stadig har vært oppe til diskusjon. En forhandlingsløsning bør ta for seg alle disse temaene samtidig. Grunnen til dette er den store og gjensidige mangelen på tillit mellom partene.

• Den legitime myndigheten/presidenten i landet

Delen av konflikten har sin bakgrunn i at opposisjonen i Venezuela ikke anerkjente presidentvalget i 2018, som Maduro vant.  En stor del av opposisjonen valgte ikke å delta i valget fordi de ikke hadde tillit til måten valget ble organisert på, mens de som deltok fra opposisjonen mente at resultatene ble manipulert. Opposisjonen anerkjenner heller ikke den grunnlovgivende forsamlingen   som ble valgt i 2017 for å gjøre endringer i grunnloven og andre strukturer i landet. Dette førte til at nasjonalforsamlingen, som er dominert av opposisjonen, i praksis ble satt ut av funksjon. Konflikten eskalerte da presidenten i nasjonalforsamlingen, Juan Guido, erklærte seg selv som midlertidig president i januar i år og ble anerkjent av USA og en rekke andre land.

Med en god del pragmatisme kan en løsning her være gjensidig anerkjennelse. Det betyr at den nasjonale, lovgivende forsamlingen fra 2017, dominert av Maduros tilhengere, må tre til side og slippe til den nasjonalforsamlingen, hvor opposisjonen har flertall. Opposisjonen på sin del bør anerkjenne valget av Maduro som landets president og la regjeringen fungerer i inneværende periode inntil nytt valg, som etter min mening bør avholdes raskest mulig, og ikke i 2025, når det etter gjeldende lov skal holdes.

• Organisering av presidentvalg 

Et tema som har vært diskutert i tidligere samtaler er et presidentvalg hvor internasjonale observatører kan bidra i prosessen og kvalitetsikret den. Problemet er at opposisjonen ikke har tillitt til den nasjonale valgkomitéen som organisere valg i samarbeid med regjeringen.  En mulig løsning kan derfor være at regjering og opposisjon inngår en avtale om å organisere valget sammen. Her er det viktig med bistand fra internasjonale aktører med troverdighet på begge sider og at begge parter blir systematisk inkludert i prosessen slik at valget får utbredt troverdighet.

• En felles økonomiske plan og slutt på økonomiske sanksjoner 

De økonomiske sanksjonene og Venezuelas dårlige økonomi står sentralt i konflikten. Ifølge den venezuelanske sentralbanken ble landets bruttonasjonalprodukt halvert mellom 2013 og 2018. Bare i fjor økte inflasjonen med 130 000 prosent.!

En rapport fra amerikanske forskere innen økonomi, Mark Weisbrot og Jeffrey Sachs, anslår at de økonomiske sanksjonene har forårsaket 40 000 dødsfall på grunn mat- og medisinmangel i landet. Samtidig handler Venezuelas økonomiske problemer ikke bare økonomiske sanksjoner, men også aspekter ved landets økonomiske modell som har bidratt til korrupsjon og massiv inflasjon.

USA som har innført strenge, økonomiske sanksjoner mot oljeindustrien og Venezuelas sentralbank, samt konfiskert Citgo, som er det venezuelanske oljeselskapet i USA, og har også truer land som handler olje fra Venezuela med bøter og sanksjoner. For å løse denne situasjonen blir det sentralt at opposisjonen, som har tette bånd til USA, overbeviser stormakten i nord om at sanksjonene må opphøre hvis forhandlingene mellom regjeringen og opposisjonen fører frem. Samtidig blir det viktig at regjeringen åpner for endring i landets økonomiske modell i samarbeid med opposisjonen, slik at korrupsjon og inflasjon kan bekjempes.

• Løslatelse av politiske fanger og juridiske garantier til partene i konflikten

Løslatelse av politikere som sitter i fengsel har vært et sentralt tema også i tidligere forhandlingsforsøk. Et annet forhold som har vært noe mindre diskutert, er juridiske garantier for partene i konflikten.  Dette gjelder særlig medlemmer av den nåværende regjering.  Å sikre at sentrale aktører ikke blir forfulgt i etterkant av konflikten, er vesentlig. Det kan være en motivasjon for de involverte politikerne som frykter konsekvenser etter et eventuelt valgnederlag.

En konkret løsning er at regjeringen gir amnesti til og løslater politiske fanger og politikere som har gått i skjul i frykt for forfølgelse fra myndighetene. Disse må kunne presentere seg til valg om de ønsker det. Opposisjonen bør på sin side kunne bidra med et kompromiss som sikrer at regjeringsmedlemmer ikke blir tiltalt i etterkant av valget, hvis opposisjonen vinner.  En lignende løsning ble valgt i Colombia.

Det er nødvendig at Norge trekker inn internasjonale aktører som har mindre partiske og polariserte posisjoner enn Lima-gruppen som består av flere høyreorienterte land i Latin-Amerika, USA, Russland og Kina, som nå er involvert. Her kan konstruktive, internasjonale aktorer som Internasjonal kontaktgruppe (GIC), bestående av EU, Uruguay og Portugal under ledelse av EUs utenriksrepresentant Federica Mogher, inviteres til å bidra til disse viktige samtalene.

Jeg frykter at man ikke kommer noen vei, dersom man bringer verdens stormakter, som støttespillere til hver sin part i konflikten, inn i samtalene. Vi har tragiske eksempler i Libya, Syria, Jemen og mange andre land som har blitt ødelagt av internasjonale aktører som bare har bidratt til å polarisere situasjonen i det aktuelle landet og ikke til politiske kompromisser og fredelige løsninger.  Resultatet har blitt langvarig destabilisering og en humanitær katastrofe for landenes innbyggere.  Dette må vi lære av og unngå at Venezuela lider en tilsvarende skjebne.  Verden trenger ikke flere flyktninger!