Gunnar Martin Ekeløve-Slydal

2

Trosfrihet som gagner

Skrevet sammen med Liv Kvanvig, koordinator, Den norske HelsingforskomitéHelsingforskomiteen samarbeider med Utenriksdepartementet om å fremme trosfrihet, både i det globale nettverket av parlamentarikere for trosfrihet (IPPFoRB) og i enkeltland som Tyrkia. Etter vår erfaring er kritikken fra norske forskere av den norske satsningen ikke helt treffsikker.

Publisert: 13. jun 2019

Flere vestlige land har plassert fremme av trosfrihet høyt på sin utenrikspolitiske agenda, anført av USA som allerede i 1998 utnevnte en egen ambassadør for religiøs frihet. Startskuddet for den norske satsningen var da daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre tok initiativ til å øke den norske støtten til kristne minoriteter i Midtøsten. De opplevde at deres situasjon ble vanskeligere under den arabiske våren.

Satsningen består både av økonomiske og politiske virkemidler, inkludert en egen ambassadør for trosfrihet. Tilnærmingen er gradvis blitt justert fra å støtte minoritetsgrupper til en menneskerettslig fundert innsats for å styrke den individuelle retten til religions- og trosfrihet.

Forskerne har rett i at rettigheten ikke er blant de enkleste å fremme, siden den ofte berører politisk sensitive spørsmål. Og som andre frihetsrettigheter har den både en individuell og en kollektiv dimensjon. Den omfatter å kunne ha en tro etter eget ønske men også å kunne praktisere sammen med andre.

I en situasjon med sterk forfølgelse av en religiøs minoritet er det naturlig å støtte gruppen som sådan, mens den individuelle tilnærmingen kommer mer i bakgrunnen. Men den må alltid være der. Det er betydelig forskjell på Ungarns tilnærming, som er å støtte kristne menigheter i Midtøsten, og Norges tilnærming som er å fremme trosfrihet, inkludert frihet for kristne, jesidier, alevier, bahai, muslimer, ateister og andre.

I våre diskusjoner med Utenriksdepartementet står menneskerettighetene i fokus. Hvordan kan vi fremme trosfrihet som del av menneskerettighetene, som jo også beskytter kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter? Hvordan bekjempe diskriminering på grunnlag av tro, livssyn og andre skiller?

Å håndtere konflikter, terrorisme og å fremme økonomisk vekst kan også være en del av debatten. Men holdningen her er at det ikke finnes noen kvikk fiks på slike komplekse utfordringer; heller ikke gjennom trosfriheten.

Å fremme trosfrihet er ikke synonymt med å hjelpe kristne eller å fremme intolerante religiøst funderte holdninger. Det er blant annet dette kritikken av den amerikanske tilnærmingen går ut på: den respekterer ikke fullt ut dette skillet.

Ikke minst ble dette aktualisert da Donald Trump utnevnte Sam Brownback som ambassadør for religiøs frihet. Det tok seks måneder å få ham godkjent i kongressen med visepresidentens hjelp. Han startet i januar 2018 og har stor støtte blant USAs konservative kristne.

Grunnen til at det var vanskelig å få ham godkjent var hans samarbeid med bevegelser som fremmer religiøs dominans av politikk og samfunn og som er anti-abort og -lhbt.

Tidligere direktør for det amerikanske utenriksdepartementets kontor for religion og globale spørsmål, Shaun Casey, uttalte til the Daily Beast at en Brownback som væpner Utenriksdepartementet mot muslimer, kvinner, lhbt-personer og menneskerettighetsaktivister er «en reell mulighet og meget skremmende.»

Så ille har det ikke gått. Med sin politiske bakgrunn har han revitalisert USAs innsats på området, og han taler forfulgte muslimers, buddhisters, Falung Gongs og kristnes sak. Men det er opplagt et problem at tilnærmingen prioriterer de religiøse, mens humanister, ateister og fri-tenkere faller utenfor.

Uansett hvordan man vurderer dette må Norge ha sin egen linje, forankret i de internasjonale menneskerettighetene i FN. Her står vi imidlertid overfor en utfordring som forskerne ikke nevner, nemlig svekkelsen av FNs kapasitet på menneskerettighetsområdet.

For den norske linjen er det avgjørende at FN fungerer. «Å spre universelle normer er ekstremt komplisert», sier forskeren Kari Telle. Det er likevel i kjernen av mye menneskerettighetsarbeid. Det blir enda vanskeligere med et svekket FN. Sviktende amerikansk støtte til FN kan på sikt utgjøre den største trusselen mot å lykkes med å etablere global konsensus i ord og praksis om trosfrihet.

En del av debatten er om trosbaserte organisasjoner kan fronte trosfrihet for alle? Vår erfaring er at de kan det. Det er kvaliteten på arbeidet over tid, som er avgjørende. Du må bygge tillit, skape møteplasser og vise at du bryr deg like mye om overgrep uansett hvem som er offeret.

Og du må også lykkes med å forankre satsningen lokalt. Asiatiske parlamentarikere for menneskerettigheter bestemte seg nylig for å prioritere fremme av trosfrihet, i samarbeid med IPPFoRB. Det er et viktig gjennombrudd for oss.

Det vil være klokt av Norge å støtte et mangfold av aktører. Men det betyr ikke at de som allerede er der må ekskluderes så lenge de gjør en god jobb. De må forankre trosfriheten i menneskerettighetene. Den trives nemlig bare sammen med andre rettigheter.

Da gagner den alle.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
29 dager siden / 1937 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
27 dager siden / 1660 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
20 dager siden / 1645 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
29 dager siden / 1601 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
20 dager siden / 1478 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
18 dager siden / 1411 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
22 dager siden / 1376 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 961 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere