Verdidebatt

Trossamfunn og religionsfrihet

Sammenkoblingen mellom lokale valg og kirkevalg vil neppe stå seg mot bestemmelser i internasjonale konvensjoner.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Skrevet sammen med Line-Alice Ytrehus, professor i interkulturelle studier, NLA Høgskolen

Forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn (Trossamfunnsloven) er like om hjørnet, når ny statsråd for kirkesaker (Ropstad) nå er på plass. Det forrige forslaget var ute på høring høsten 2017. Det skulle etterkomme Grunnlovens krav om en slik lov (paragraf 16, endret i 2012), så vel som Den norske kirkes (Dnk) ønske om at loven skulle være en såkalt rammelov, det vil si kortfattet og generell.

To retninger

I skjæringspunktet mellom disse føringene ligger prinsippet om likebehandling av trossamfunn (paragraf 16, siste ledd). Dette prinsippet kan prøves i to retninger: Opphevelsen av statskirkesystemet må ikke føre til ny diskriminering av andre tros- og livssynssamfunn. Samtidig må staten også respektere Dnks trosfrihet og autonomi, og vokte seg for å styre Dnk politisk, som om statskirken fortsatt gjelder. Det at det gamle – og sikkert også det nye? – forslaget hadde et stort kapittel som bare gjelder Dnk, og som i volum utgjorde nesten halvparten av loven, representerer i seg selv en test på begge disse prinsippene. I et trosfrihetsperspektiv kan også Dnk diskrimineres, for eksempel ved lovbestemmelser som prinsipielt angår trossamfunnets indre liv, og som derfor ikke faller inn under Stortingets alminnelige lovgivningsmyndighet.

Vi vil peke på et område som aktualiserer dette. I sitt omfattende høringsnotat (230 sider) gav Departementet i 2017 stor plass til innstillingen fra Stålsett-utvalget (Det livssynsåpne samfunn, NOU 2013:1). Spredt rundt i notatet vises det i detalj hvordan forslaget forholder seg til anbefalingene fra utvalget. Men ikke noe sted refereres en av de mest tydelige, og prinsipielt best begrunnede, anbefalinger: Man kan rett nok ikke forby det, «men utvalget vil på prinsipielt grunnlag konkludere med at det for framtiden ikke bør legges opp til at valg i Den norske kirke, eller noe annet tros- og livssynssamfunn, kobles sammen med de offentlige valgene, verken i form av samlokalisering eller felles tilrettelegging og presentasjon» (s. 136).

Regissert sammenkobling

Når dette ikke ble sitert, kan det jo skyldes at det var nettopp en slik sammenkobling Departementet la opp til. Trass i at det i forslagets paragraf 10 stod at «Kirkemøtet gir nærmere bestemmelser om kirkens organisering, kirkelig inndeling, kirkelige organer og om valg til disse», så het det i neste paragraf at: «Kirkelige valg holdes samtidig med, og i lokaler i umiddelbar nærhet av, offentlige valg.» Én uheldig side ved dette er at skulle forhold i framtiden gjøre en annen praksis ønskelig, så må det opp som lovsak i Stortinget. En annen er at en slik sammenkobling neppe vil stå seg mot bestemmelser i internasjonale konvensjoner, som ved vedtak i 2014 er gjort gjeldende som norsk lov, og som ved motstrid vil gå foran bestemmelser i annen (norsk) lovgivning.

Statsråd Ropstad er nå i den heldige situasjonen at han kan vise til et vidt spekter av høringsinstanser, fra ImF Trossamfunn til Humanetisk Forbund, som avviste departementets forslag.

Tydeliggjøre forskjell

For eksempel skrev en av de fremste pådriverne for kirkedemokratiet, biskop emeritus Andreas Aarflot: «For å tydeliggjøre at det er forskjell på allmenne politiske valg, og interne valg i trossamfunnet Dnk, strykes formuleringen om at kirkelige valg holdes sammen med, og i lokaler i umiddelbar nærhet av, offentlige valg.» Han viste også til at det er en spenning mellom formuleringene i paragrafene 10 og 11, og at det «er åpenbart at bestemmelser om medlemskap i et kirkesamfunn er en sak som kirkesamfunnet selv fastsetter.»

Vi er enige i dette. Det er mange andre saksområder i tros- og livssynsspørsmål som ikke er like åpenbare, som for eksempel finansierings- og gravferdsordninger, hvor Stortinget må gjøre sine valg.

Det punktet vi tar opp her, burde det være enklere å bli enige om. De religiøse endringene i Norge synes å skje i et tempo som utfordrer vår evne til å lage strukturer som vil stå seg i framtiden. Det møtes ikke ved å låse lovverket til fortidens hegemoniske tenkning. Selv om det skjer med de beste intensjoner.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt