Finn Folke Thorp

3

Mer om kule kirker

«Drop in-dåp» - er det lokkemat og uredelig markedsføringskommunikasjon, eller er det å møte mennesker der de er?

Publisert: 12. jun 2019

Når et innlegg heter «Slutt å gjøre kirken kul», blir jeg nysgjerrig. Jeg leste det som en invitasjon til å diskutere kirken vår. Det er Merete Thomassens innlegg i Vårt Land 15. mai, jeg sikter til, med utsagn som «fancy innpakninger og forflata forkynnelse».

Gjenkjennelige problemstillinger

Thomassen presiserer i sitt svar 25. mai og i podcasten Nyhus & Dokka at det ikke er Den norske kirke hun kritiserer for å være kul. Da er vel debatten slutt? Det er i så fall synd, for hun presenterer gjenkjennelige problemstillinger vi som er på lokalplanet må forholde oss til. Fra teologisk hold har det vært brukt uttrykk som «supermarked-kirke», «fjas» og «desperate forsøk på å lokke folk til kirke». Drop in-dåp og bindestreksgudstjenester, som Harry Potter-gudstjenester, er eksempler på tiltak som har vært rammet av slike karakteristikker.

Jeg tillater meg å sitere en røst fra grasrota, en drop in-forelder jeg intervjuet for et par år siden: «Drop in, det er jo et ganske kult opplegg. Bare navnet forteller at det er noen som har tenkt. Drop in, da tenker man på frisøren. Det er jo en sånn mismatch og det er morsomt, ja genialt.»

Ja, er det genialt? Kirken har hentet inn et begrep fra en verden som har salg og profitt som mål for å lede folk til den hellige dåp. Er det lokkemat og uredelig markedsføringskommunikasjon, eller er det å møte mennesker der de er?

I BBC-serien Christianity, sendt på NRK, tar katolikken Cherie Blair seeren med til en storslagen, britisk katedral. En håndfull eldre oppsøker gudstjenesten i tillegg til noen turister som vil se en vakker, historisk bygning. I USA presenterer hun en kirke bygget etter modell av et handlesenter med 3.000 besøkende på en vanlig søndag. Det er jo tankevekkende.

Dørgende kjedelig

29. mai vekket et innlegg i Adresseavisen oppmerksomhet, også i Vårt Land. Overskriften lød: «Hvorfor må kirken være så dørgende kjedelig?» Kanskje kirken har noe å lære av kreativ og sannferdig markedsføring? Budskapet, eller varen, er ikke oppe til debatt. Det er sender og mottager, eller selger og kunde om du vil, vi må se nærmere på. Hvem er det som kjeder seg i kirken? Det ser ut som voksne kvinner med høy utdannelse trives best, men hva gjør vi for å nå unge menn med lav utdannelse?

I flere tiår har Den norske kirke nytolket innholdet og kjempet ned såkalte «mørkemenn». Kanskje det er formens mørkemenn og –kvinner den trenger å ta et oppgjør med nå? Store reformasjoner og vekkelser har en tendens til å avføde nye måter å kommunisere på, med ord, toner og tekniske virkemidler. Hvis jeg kan bidra til nye vekkelser ved å gi avkall på former som er kjære for meg, er vel det en pris verdt å betale?

Finn Folke Thorp

Kommunikasjonsrådgiver i Kirkelig fellesråd i Oslo

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere