Det er den skammen me ber på

De fleste av oss skammer seg over noe. Over noe vi gjorde eller sa, eller over noe vi lot være å gjøre og si én gang - eller tusen.

Skammen veller fram

Heldigvis går noe i glemmeboka, andre ganger er det lite som skal til før skammen veller fram igjen. Det kan bli for mye skam, men også for lite.

Bare den skamløse turer fram i livet uten å angre, uten å kjenne skammen som en naturlig følgesvenn. De færreste ønsker seg en slik skamløs person i livet.

For selv om for mye skam blir destruktivt og ødeleggende, trenger vi også den regulerende skammen. På sitt beste forteller skammen oss når vi trår over egne eller andres grenser. Enkelt sagt hindrer den oss i å kle oss nakne midt på torget eller utlevere oss selv på feil sted til feil tid.

Den frie utfoldelse

Akkurat hva vi bør skamme oss over og ikke, er imidlertid en komplisert sak – i alle fall for den som blir bedt om å skamme seg. De siste tiårene har refrenget stort sett handlet om å fjerne skammen til fordel for fri utfoldelse. Dere har hørt det er sagt: Ingen skal behøve å skamme seg over hvem han er eller hvordan hen lever sitt liv i 2019.

Likevel: i fjor kåret svenskene «flyskam» til årets viktigste nyord, og antall flyvninger går formodentlig ned. Hurra roper noen, mens atter andre vil ha seg frabedt å bli satt i skammekroken fordi familien chartrer til Italia.

Hodet høyt hevet

Det er noe gammeldags med skammen, noe litt mørkemann-aktig. De seneste årene har også kirka engasjert seg. Emneknaggen er den usunne skammen. Mang en søndag har menigheten kunne høre presten forsøke å holde tunga rett i munnen når hun har talt om forskjellen på skyld og skam, og at evangelietekstens glade budskap på en eller annen måte kan oppsummeres som at vi skal slippe å skamme oss, men gå rakrygget bort med hodet høyt hevet.

Så vet vi det: Ingen skal lenger kunne kritisere kirka for å påføre noen skam! Kirka har lært av sine feil, er den klare beskjeden.

Så blir spørsmålet: Hvordan går dette i hop med den nye oppfordringen om å skamme oss når vi flyr? Eller for den saks skyld når vi spiser kjøtt? («Kjøttskam» som svenskene kaller det.) Er denne skammen av den gode arten eller den destruktive arten?

Nye toner

Der skammen historisk og tradisjonelt sett har blitt knyttet til mørkemenn og moralisme, er det interessant å se at den nå hentes frem igjen av progressive, miljøengasjerte unge mennesker – som et våpen for bedre klima.

Det er ingen tvil om styrken i det å påføre noen skam; det setter en effektiv stopper for uønsket adferd. Hvis målet helliger middelet, kan vi påføre hverandre flyskam – slik den svenske instagramkontoen «aningsløse influencere», som henger ut kjente personer som flyr og påpeker deres CO2-utslipp, gjør. Kontoen har i dag 62.000 følgere.

Om det virker i den forstand at det virker preventivt på antall flyreiser? Sikkert. Skam fungerer.

Aggressiv skampåføring

Så er det ikke dermed sagt at dette er en god ordning. Digitale gapestokker, uthenging og aggressiv skampåføring kan sikkert bidra til å redusere antall flypassasjerer og være et våpen for bedre klima, men er det hit vi vil? Å redusere skammen til et harskt og effektivt virkemiddel i det godes tjeneste?

Jeg tror det finnes en bedre og mer bærekraftig løsning, som kretser rundt den gode skammen. Ikke den som kastes mot oss, men den vi selv kan identifisere, og som forteller oss at vi befinner oss i samme båt og at vi alle står ansvarlig overfor hverandre. For den som bryr seg om jordklodens ve og vel bør nødvendigvis vise samme omsorg for menneskene som bor på den.