Roar Flacké

2

Å gjøre disipler

Publisert: 7. jun 2019

Takk til Odd Ketil Sæbø (OKS) for å sette på dagsorden det som er sentrum i vårt oppdrag – å gjøre disipler. Misjonsbefalingen, som også kan kalles disippelbefalingen, har ett hovedverb: Gjør disipler! De andre verbene er partisipper, som enkelt fortalt sier noe om «hvordan» vi skal gjøre disipler – ved å gå, døpe og lære. Vårt oppdrag er ikke å holde hjulene i gang innenfor våre kirker og bedehus, men å gjøre disipler. Møter og gudstjenester og aktiviteter kan være bra, men må prøves på om de bidrar til å gjøre disipler.

Hva er en disippel? Her har nok mye forkynnelse og litteratur gitt oss et lovisk bilde: En disippel er en superkristen med høyt aktivitetsnivå. Og så har mange slutta å bruke disippelordet. Bibelen, som bruker «disippel» mer enn «kristen», gir oss en enkel definisjon: En disippel er en som følger Jesus. Og å være i følge med Jesus, betyr fremfor alt at vi til enhver tid er der han er. Der i hans nærhet kan vi hvile, ta imot det han vil gi, samtale med ham, lytte til hans ord… Og så skjer det etter hvert noe med oss – vi blir prega av han. Samlivet med Jesus gjør noe med vårt møte med mennesker og situasjoner, våre prioriteringer og valg. Og vi får være med på det han gjør. «Disippelgjøring» er å hjelpe mennesker til å finne ut hva det konkret betyr å følge Jesus – i våre unike og hellige alminnelige hverdagsliv.

Dette gjelder både voksne og barn. OKS sier mye viktig om å ta barna på alvor, og ikke behandle dem som objekter. Det er viktig at vi «anerkjenner barna som troende subjekter... og anerkjenner den levende gudsrelasjon deres, undringen deres, deres perspektiver på livet og på menighetenes tro og tradisjoner. Vi søker å bygge opp under en tro som er relevant i livene deres…» «…å fristille barna så mye at de kan leve i relasjon til Gud med hele seg.» «Barna er allerede disipler – og på forbilledlig måte,» sier han også. Godt sagt! Det jeg ikke forstår er at han gir inntrykk av at dette står i motsetning til «disippelgjøring». Jeg tenker at det tvert imot er sentralt i all disippelgjøring – både overfor barn, unge og voksne.

Vi kan heller ikke plassere disippelgjøringen enten i «omvendelsen» eller «helliggjørelsen» slik OKS ser ut til å gjøre. Den gjelder begge deler og er relevant både når vi begynner å følge Jesus og under hele vandringen med ham.

OKS advarer med rette mot et «program hvor barn skal oppleve seg ganske annerledes enn «de andre», få ansvar som misjonærer i sin hverdag, eller oppleve at veksten blir «vurdert»». Skal vi gjøre disipler er det grunnleggende å gjør det slik Jesus gjorde. Han møtte folk der de var, ikke der de burde være eller kunne vært eller der andre var. La oss gjøre som Jesus – møte folk der folk er (alder, erfaring, personlighet, sosial situasjon…).

Disippelgjøring er vel i det hele tatt ikke noe vi kan «programfeste». Men vi kan arbeide målretta for å bygge en kultur i våre menigheter og fellesskap der vi hjelper hverandre konkret med å følge Jesus i hverdagen – ut fra det vi er. Og mye erfaring tilsier at slik kultur best bygges der mennesker kommer nær hverandre - i hjem, medvandring og smågrupper. Men det er et annen kapittel.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere