Odd Ketil Sæbø

1

Skal barn disippelgjøres?

I søndagsskolen ønsker vi å legge til rette for at barna skal lære bibelfortellingene og få vokse i stadig dypere kjennskap til Gud. Etter hvert bør barna også få inspirasjon til å ligne mer på Jesus, som et forbilde. Å se på barna som gjenstand for «disippelgjøring» finner vi likevel problematisk.

Publisert: 6. jun 2019  /  877 visninger.

Det snakkes om disippelgjøring – også i forbindelse med barnearbeid. Men hvor kommer ordet fra? Og hva kommuniserer vi når vi bruker dette ordet?

Omvendelsen

Vi finner ordet disippelgjøring i Misjonsbefalingen (Matteus 28,18–20), hvor ett av de greske ordene er naturlig å oversette «gjøre til disipler». Ordet er ellers brukt bare tre ganger i Bibelen. Disse stedene er det nærliggende å tolke at ordet handler om omvendelse: Å gjøre til disippel er å hjelpe andre så de tar imot frelsens gave. Paulus og Barnabas vant mange disipler (disippelgjorde mange) i Derbe (Apostlenes gjerninger 14,21). Josef fra Arimatea, som fikk legge Jesus i graven, var disippelgjort (Matteus 27,57), han hadde kommet til tro og blitt en disippel. Også i Misjonsbefalingen er nettopp misjon den nærliggende tolkningen: Fokuset er på folkeslagene og at de må komme til tro.

Disipler er noe vi er, som Jesu venner. På mange måter er allerede de små barna de beste disiplene. Jesus tok barna på fanget og sa at Guds rike tilhører slike som dem (Markus 10,14). Den som gjør seg selv liten som barnet, er den største i Guds rike (Matteus 18,4). Vi forstår Jesu ord som at barnet på sentrale måter er et forbilde i tro – et mønster på borgerskap i Guds rike. Professor Karl Olav Sandnes sier:

Jesus gjorde barna til eksempler på hva det var å være en disippel … De betraktes ikke lenger bare som slike som en gang skal bli voksne, men tvert om viser de hva alle skal være i sitt forhold til Gud. Barna er da paradigmer. 1)

Å bruke ordet disippelgjøring i barnearbeid kan skjule denne dype gudsrike-hemmeligheten  – barna er allerede disipler – og på forbilledlig måte.

Å ligne Jesus

Om vi forstår det rett, handler disippelgjøring i dag om noe annet enn omvendelse. Det handler mer om den prosessen som følger, en vekst, en utvikling i retning av å ligne Jesus. I noen sammenhenger kalles denne prosessen for helliggjørelse.

Etter hvert bør også barna få inspirasjon til å ligne mer på Jesus, som et forbilde. Sofia Cavallettis har forsket på barnets ulike behov i gudsrelasjonen i ulike aldre. Cavalletti har funnet at barn i tiårsalderen begynner å bli veldig entusiastiske i forhold til store idealer. Og å følge Jesus som et ideal kan svare til barnas åndelige behov i denne alderen. 2)

Slik ordet brukes i dag, kunne det være aktuelt å bruke det i utviklingen av program for tweensalderen (9–14 år). Men vi mener ordet i seg selv fortsatt er problematisk og kommuniserer et syn på barn og læring som vi ikke står for.

Jesus gjør

Barna har tradisjonelt i stor grad blitt behandlet som objekter i menighetens barnearbeid – som mottakere, «tomme kar» vi kunne fylle. Mye av læringens innhold har bestått av teoretisk kunnskap. Nyere trosopplæring ønsker å anerkjenne barna som troende subjekter. Når vi møter barna som troende subjekter, anerkjenner vi den levende gudsrelasjon deres, undringen deres, deres perspektiver på livet og på menighetenes tro og tradisjoner. Vi søker å bygge opp under en tro som er relevant i livene deres. Som møter spørsmålene deres, behovene deres.

Vi mener virkelig vekst i tro er en dyp, eksistensiell prosess – en prosess hvor vi lytter aktivt til både vårt eget hjerte og til Jesu hjerte. En slik prosess kan i liten grad følge et definert program – og et program må i alle fall ha som mål å fristille barna så mye at de kan leve i relasjon til Gud med hele seg, søke sannheten uten å kjenne på forventninger om konformitet, skjelne Ånden fra andre stemmer og erfare Gud som sin «indre lærer» (etter Augustin). Når vi er disipler, vil Jesus gjøre oss til menneskefiskere (Matteus 4,19). Men det er Jesus som gjør, som former.

Vi kan arbeide for å skape gode steder for læring og vekst i tro. Men vi kan i liten grad programfeste disippelgjøring. Omtrent som vi lite kan helliggjøre hverandre. Å bruke ordet disippelgjøring kan kommunisere at vi fortsatt har en objektiverende holdning til barna i trosopplæringen – at vi som voksne i stor grad vil definere eller programfeste barnas vekstprosess, og i for liten grad gir plass til den virkelige pottemakeren (Jeremia 18,1–4).  

Og om disippelgjøring også innebærer at vekst i Guds rike skal følge et program hvor barn skal oppleve seg ganske annerledes enn «de andre», få ansvar som misjonærer i sin hverdag, eller oppleve at veksten blir «vurdert», kan vi komme til å skape miljø som i ettertid vil vise seg å ha vært altfor krevende for et lite barn.

1) Innledning. I: Når jeg så skal ut i verden. Barn og tro i tidlig kristendom. Red. Karl Olav Sandnes, Oskar Skarsaune og Reidar Aasgaard. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag 2009, s. 12-13).

2) Cavalletti, Sofia, Patricia Coulter m.fl. 2005: Den gode hyrde og barnet. En vandring i glede. Oslo: Inger Marit Brorson, s. 43–44.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere