Den gode elitismen

Den 20. august 2018 startet svenske Greta Tunberg, da 15 år gammel, en skolestreik for klimaet. Jeg har ikke tenkt å kritisere henne. Vi trenger samfunnsengasjerte barn og unge. Derimot er jeg skeptisk til posisjonen hun har fått. Rett før jul talte hun for eksempel under FNs klimatoppmøte i Katowice. Men hvorfor skal en 15-åring behandles som en autoritet på klimapolitikk? Barn vet sjelden best siden de mangler både kunnskaper, ferdigheter og erfaringer.

Men dessverre blir engasjement og enkle løsninger ofte mer verdsatt enn klokskap og erfaring. Både USA, Italia og Ukraina har de siste årene valgt statsledere helt uten politisk erfaring. I flere vestlandskommuner kan såkalte bompengepartier gjøre brakvalg til høsten. I spissen finner vi stort sett politikere som kan lite om politikk.

Gubbete elitist

Kanskje fremstår jeg som en gubbete elitist med denne innledningen. La meg derfor raskt presisere at jeg ikke mener at de med makt, titler og utdannelse alltid vet mest og best.

Da jeg begynte å studere teologi, møtte jeg flere advarsler. Akademisk teologi har blitt mye kritisert i bedehusland. Noen var redde for at jeg skulle miste troen. Andre var lei av teologer som gjorde bibeltolkning så vanskelig.

Noe av motstanden mot å vise nesegrus respekt overfor skolerte teologer ga god mening. Å være skeptisk til teologi som universitetsfag må ikke innebære at teo­logisk kunnskap stemples som unødvendig. Jeg har møtt forkynnere uten et eneste­ teologisk studiepoeng som har større ­bibelkunnskap enn utdannede teologer.

Samtidig bygde nok noe av teologi­kritikken på ideen om at det er enkelt å fastslå hva Bibelen mener om stort og smått. Men realiteten er at oppdaterte­ bibellesere, med samme teologiske ­utgangspunkt, iblant konkluderer ulikt.

Forutinntatte eksperter

På den teo­logiske arenaen er jeg altså skeptisk til de som bare aksepterer enkle svar og ­fnyser av teologisk grundighet. Noe av det samme­ gjelder for samfunnsdebatten. Jeg vil heller at et land styres av folk med stor kunnskap enn av de som har enkle svar på det meste. Er det elitistisk?

Noe av kritikken mot såkalte eliter kan være treffende. Iblant gjør akademikere temaer unødvendig vanskelige, flotter seg med fremmedord og opptrer nedlatende. Heller ikke de med mye utdannelse er forsikret mot å være forutinntatt. Mennesker med makt kan mangle viktig kunnskap – for eksempel om hvordan «folk flest» har det. Kanskje sliter fremstående politikere og akademikere på Oslos vestkant iblant med å innse hvor dyrt og slitsomt pendling er eller hvor store integreringsutfordringene er noen steder i Groruddalen.

Å forsvare elitisme er for meg i denne sammenheng å verdsette kunnskap, grundighet og holdbar argumentasjon fremfor svar og løsninger som mangler både nyanser og balanse.

Filosofene bør styre

Den greske filosofen Platon mente for 2.500 år siden at et samfunn burde styres av filosofer. Å finne ut hva som er «det gode liv», og det beste for et samfunn, krevde nemlig en særlig innsikt. I dag virker det iblant som om dette idealet fullstendig er snudd på hodet. Veien til makt og innflytelse går ofte gjennom kjendisstatus (og mobilisering via sosiale medier).

Noen av de med stor innflytelse i samfunnet vårt – riktignok mest uformell makt – kalles «influensere». For få år ­siden ble 21-åringen Sophie Elise (det ­holder visst med fornavn) kåret til ­Norges viktigste kvinne i medieindustrien. Makten har hun blant annet brukt til å kritisere bruk av palmeolje, angripe sirkus­virksomhet og ta et oppgjør med hverdagsrasismen.

Igjen: Problemet er ikke engasjement, men derimot flere eksempler på feil­informasjon. For eksempel ante ikke bloggeren, da hun ville boikotte sjokoladeegg med palmeolje, at hun selv solgte sminkeprodukter med nettopp palmeolje. Andre bloggere har spredd tøv om vaksiner og gitt kostholdsråd som kan være farlige.

Dette er ikke et innlegg som problematiserer demokratiet. Derimot mener jeg at demokratiet svekkes av forakt for klokskap og balansert argumentasjon.