Verdidebatt

Det er ikke pent å stjele, Raymond Johansen.

Raymond Johansen og Kamzy Gunaratman røper at de ikke har kunnskap om bakgrunnen for ordningen med tilskudd til trossamfunn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Vi ønsker at de mister statsstøtte hvis de ikke har minst 40 prosent kvinner i styrene. Dette er jo ikke noe privat anliggende, all den tid staten gir 400 millioner kroner i støtte til religiøse trossamfunn. Da må vi også kunne stille krav.» Det uttaler Raymond Johansen.

Likedan hevder Oslos varaordfører Kamzy Gunaratman det samme i Dagsnytt18 fredag 31.5: «Trosfriheten er en privatsak, men hvordan man bruker offentlige midler en offentlig sak. Vi kan gripe inn når vi gir penger.» Videre sammenlikner hun statsstøtten til trossamfunn med støtten til Human Rights Service.

Mer eklatant kan ikke Raymond Johanssen og Oslos varaordfører Kamzy Gunaratman avsløre sin manglende kunnskap om bakgrunnen for ordningen med tilskudd til trossamfunn. Denne kritikken gjelder for så vidt også enkelte andre politikere og til og med noen journalister for den saks skyld. Det alvorlige ved denne unyanserte fremstillingen av saksforholdet er at det skapes et inntrykk av tros- og livssynsminoritetene representerer en økonomisk byrde for samfunnet.

Vi har bare ett trossamfunn i Norge som mottar støtte fra stat og kommune. Det er Den norske kirke. De leverer søknader med ønsker om bevilgninger. De øvrige tros- og livssynssamfunnene mottar riktignok midler via stat og kommune. Men disse midlene er ikke ordinære støttemidler.

Frem til 1970 fikk skattytere som sto utenfor Den norske kirke et personlig fradrag i kommuneskatten.  De skulle være fritatt fra å bidra økonomisk via skatteinnbetaling til et trossamfunn de ikke tilhørte. Dette prinsippet hadde i større eller mindre grad blitt praktisert helt fra vi fikk den første dissenterloven i 1845.

Men da man ønsket å etablerere en tilsvarende ordning også for statens utgifter til Den norske kirke, ble det for komplisert; - særlig fordi skattesatsen for statsskatten var progressiv.  Verken skatteteknisk eller administrativt fant man løsning på den utfordringen. Så fikk man en lys idé: I stedet for å fortsette å gi personlige skattefradrag til dem som sto utenfor statskirken, kunne man ta det offentliges utgifter til statskirken, dele på antall medlemmer i denne og gi et tilsvarende tilskudd til øvrige trossamfunn etter medlemstall. Ordningen er altså i utgangspunktet en kompensasjonsordning.

Det er skatteinnbetalinger fra medlemmene av andre tros- og livssynssamfunn som på den måten kanaliseres via stat og kommune tilbake til det tros- eller livssynssamfunnet disse skattebetalerne tilhører. Tilskuddsordningen er altså ikke en ordinær støtteordning lik ordninger for miljø-, kultur, barne- og ungdomsorganisasjoner, idrettsbevegelsen, politiske partier o.a. Den har karakter av refusjonsordning og er ikke sugerør i stats- eller kommunekassa. Dette går tydelig frem av forarbeidene til dagens trossamfunnslov. Derfor søker ikke trossamfunnene om støtte fra det offentlige. De leverer krav om utbetaling av tilskudd.

Det Johansen og Gunaratman faktisk sier er at de vil inndra midler som egentlig kommer fra trossamfunnenes egne medlemmer og tilhører deres tros- eller livssynssamfunn. I realteten prøver de seg på noe som vi på godt norsk har vi et presist begrep for: Tyveri!

Om Raymond Johansen og Kamzy Gunaratman hadde har lest forarbeidene til dagens trossamfunnslov ville de ha forstått dette. I stedet initierer de et tyveritokt mot trossamfunn som ikke danser etter deres pipe.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt