Nylig deltok jeg i en debatt om såkalte koranskoler i Norge, i regi av LIM-nettverket og Født Fri. En av deltagerne i panelet var arbeiderpartipolitiker og styremedlem i LIM, Jan Bøhler, som ivrer for at staten skal drive tilsyn med opplæring som foregår i moskeene, fordi han frykter etnisk og kjønnsrelatert segregering samt ekstremisme. Riset bak speilet er den såkalte statsstøtten.
Betydelig kunnskapsløshet
Utfordringen med denne debatten om religiøs trosopplæring av muslimske barn er at det eksisterer betydelig kunnskapsløshet om temaet.
For det første er begrepet koranskole svært misvisende. Jeg har den siste tiden intervjuet ledere for trosopplæring av barn og noen deltageres foresatte i flere av de største moskeene i hovedstaden, blant annet Rabita, Minhaj-ul-Quran og Islamic Cultural Centre (ICC). Alle fremhever at den gammeldagse koranskolen med resitering og pugging av Koranen, uten vekt på forståelse og kontekstualisering, er en saga blott.
I stedet dreier det seg om en holistisk tilnærming til islam. Flere av moskeene forteller at de ikke bare vektlegger islamrelatert undervisning – en moské har også tilbudt IT, robotikk og matematikk. Barna deltar også på fritidsaktiviteter som overnattingsleir, ballspill, ski og skøyter.
Undervises på norsk
I tillegg har de fleste store moskeene egne FAU-er, som sikrer medvirkning fra foreldre. I de store moskeene i Oslo er undervisningsspråket norsk på nesten samtlige helgeskoler. Videre er det ingen kjønnssegregering – verken i Rabita, ICC eller Minhaj-ul-Quran. Antageligvis gjelder det samme for flere andre store moskeer.
Ikke desto mindre har Jan Bøhler lagt til grunn at det foregår streng kjønnssegregering, samt antydet at det ikke snakkes norsk i undervisningen. Hvor har han dette fra?
Bøhler liker å fremstille seg som et sannhetsvitne fra Groruddalen og en «kompis» med det muslimske miljøet i Oslo. Da tjener det ham ikke til ære å tegne et skremmebilde av moskeers trosopplæring av barn, og fremstille det som om kvaliteten på undervisningen har stått stille siden 90-tallet.
Antydninger og insinuasjoner
En del av grunnen til at dette skremmebildet eksisterer er Masoud Ebrahimnejad, en eksiliraner med kjente antipatier mot organisert religion, som i 2016 fikk i oppdrag av avisen Utrop å «utrede» koranskoler i Norge. Ebrahimnejad fikk lite innpass i moskeene i Oslo, og endte opp med en tekst full av antydninger om at muslimske barn indoktrineres i norske moskeer. Moskeer som i sin tur angivelig mottar støtte fra utlandet. Det eneste aberet er at teksten verken er vitenskapelig planlagt eller utført, og heller ikke publisert i noe vitenskapelig tidsskrift.
Noe av det mest betenkelige med argumentasjonen til Bøhler, ytre venstre, Frp og andre som advarer mot «koranskoler», er at de bruker statsstøtten som trussel. Foruten det illiberale ved at staten skal fungere som meningspoliti, er det viktig å være klar over at statsstøtten ikke gis av staten fordi de er «snille» eller «rause». Som blant annet Lars Gule, førsteamanuensis ved OsloMet, har påpekt så er tilskuddene til trossamfunnene egentlig skatterefusjon.
Flere læresteder
Dessuten må det ikke glemmes at moderne undervisning i de store Oslo-moskeene kan bygge opp unge norske muslimers religiøse identitet, noe som kan bidra til å holde ekstremistisk tankegods på avstand. Flere ekstremismeforskere, som Scott Atran og Marc Sageman, og flere vestlige e-tjenester, har påpekt at muslimske ekstremister ofte er religiøse nybegynnere uten religiøs oppvekst.
Også sosialantropologen John R. Bowen har foreslått flere islamske læresteder i Vesten for å motarbeide radikalisering. Unntaket er selvsagt lyssky skoler drevet av bokstavtro muslimer som drives av antivestlig hat.