Forglemmelsens epoke (del 2)

I den først delen av artikkelserien «Forglemmelsens epoke», skrev jeg om at antisemittismen – en plage som mange trodde tilhørte historiens skraphaug – har begynt å få en mer synlig tilbakekomst i vår samtid. I denne delen av serien skal jeg foreta meg om hvordan den digitale verdenen blir uheldigvis brukt som et middel for å spre totalitære ideologier og ideer, inkludert antisemittiske teorier.

Desinformasjon og farlige ideer

Da Internettet fikk sitt gjennombrudd på 1990-tallet, hadde de aller fleste et ganske optimistisk syn på den digitale fremtid. Mange forestilte seg at i takt med Internettets utbredelse, ville også det demokratiske system og ideologi få utbredelse rundt om i verden. Demokratiet skulle seire over de gamle autoritære ideologiene med hjelp fra Internettet.

I vår samtid har denne optimistiske forestillingen om Internettet blitt totalt tilbakevist. Takket være den ukontrollerte frie flyt av informasjon på sosiale medier og nettet, har det forekommet en massiv spredning av misinformasjon. Stormakter som Russland har aktivt brukt Internettet for å spre misinformasjon for å destabilisere nasjoner. Et eksempel er Brexit-avstemningen i 2016, der hvor flere russisk-styrte «bots» og brukere spredde desinformasjon for å påvirke utfallet av folkeavstemningen. Det er fullt mulig at det samme har skjedd under det amerikanske presidentvalget samme år. Hensikten har vært å endre folkeopinionen og spre mistillit mot de etablerte partier i europeiske land. Digital propaganda har blitt et av de mektigste nye verktøyer mot demokratiet.

I tillegg har ekkokamre blitt født, der hvor likesinnede personer kan samle seg sammen og forsterke sine oppfatninger og ideer. Alle personer med en type ideologisk syn gjør dette, men dette er også et tilfelle hos personer med ekstreme politiske meninger. De graver hodet ned i jorda og mottar nyheter og informasjon fra nettsider som samsvarer med deres ekstreme synspunkter. Internettet har også blitt en arena for spredning av autoritære og ekstreme ideologiske synspunkter. Det har blitt et Frankenstein-laboratorium, der hvor hittil døde raseteorier og ideologier blir brakt til live. Og det har hatt sine konsekvenser.

15. mars 2019 den australske mannen Brenton Tarrant ild mot uskyldige mennesker i to moskeer i byen Christchurch, New Zealand. Totalt ble 51 drept i New Zealands verste terrorangrep i sin moderne historie. Brenton Tarrant ble motivert av høyreekstremistiske ideologi til å begå disse grusomhetene. Han begikk disse angrepene som et ledd av en «beskyttelse av den hvite rase». Og han er ikke den eneste som bærer slikt tankegods.

For 30 år siden, noen år før Internettets gjennombrudd, var det ganske strevsomt å bli en ekstremist. Enten så måtte du komme i kontakt med ekstremistiske personer eller subkulturer. I tillegg var det ganske vanskelig å finne ekstremistisk litteratur. Nå er det slik at du får både kontakter og litteratur servert ved fingertuppene dine. Personer med ekstremistiske synspunkter har skapt en egen subkultur (ekkokammer) på Internettet, der hvor de forsterker og høster sine ideer. Det er i Internettets kloakker 4chan og 8chan hvor særlig høyreekstremister bygger sitt reir og veksler rasistisk tankegods. Ekstremistene bruker nettet for å spre sin ideologi og rekruttere nye medlemmer. Det har blitt lettere å radikalisere personer nå enn tidligere.

I Tarrants ideologiske manifest The Great Replacement forteller han at det var i den digitale verdenen at han mottok og utviklet sin ideologiske verden. Det var der han ble kjent med ideer som hadde sitt opphav fra den franske forfatteren Renaud Camus, som skrev boken Le grand replacement (Det store folkeutbyttet). I den boken og flere andre forfekter Camus en dystopisk visjon der hvor «hvite europeere» skal erstattes av «ikke-europeiske»-utlendinger og muslimer. Inntrengerne driver en demografisk krig mot etniske europeere ved å føde flere barn enn de. Camus skylder på en kosmopolitisk elite for denne demografiske utskiftingen av «hvite europeere». Ifølge han har denne eliten som mål å skape et globalisert menneske som er løsrevet fra nasjonal tilhørighet.

Camus oppfordrer ikke til voldsbruk i sitt tankesett, men til syvende og sist har det ført til at en radikalisert person har begått massedrap. Og Tarrant er vel visst ikke den siste som kommer til å begå slike massedrap. Camus sin tankesett kan føre til at paranoide individer vil ta i bruk vold og drap for å «beskytte den hvite rase fra sin eventuelle erstatning».

Tarrant ble også inspirert av vår Anders Behring Breivik. Han skal også ha lest Breiviks manifest på Internettet. At slik litteratur med potensielt dødelig utfall for samfunnet flyter rundt i den digitale verdenen er meget oppsiktsvekkende. Det mest oppsiktsvekkende er også at Camus og Breiviks etnonasjonalisme driver å blomstrer i begge sidene av Atlanterhavet. Et globalt nettverk av høyreekstreme har blitt sammenføyd, og dermed blir et stort antall individer radikalisert.

Det er ikke bare det ytre-høyre som driver med denne radikaliseringen via Internettet. Islamske fundamentalister har også greid å gjøre det samme, og det har allerede fått sine implikasjoner for vårt samfunn. Det ytre-venstre har også greidd å gjøre individer til voldelige stalinister og maoister. Det som alle har til felles, er at de greier å rekruttere personer som føler at de har blitt utstøtt fra samfunnet.

I år besluttet forlaget Liberium for første gang på 77 år å publisere Adolf Hitlers Mein Kampf på norsk. Jeg betviler ikke foreleggerens formål med denne lanseringen, men det kan godt hende at lanseringen kan gå imot formålet. Kan dette bli en vitamininnsprøytning for ekstremistiske krefter i Norge?